Margis Aspargis

Da jeg våknet tirsdag 10. august hadde jeg vondt i korsryggen. Det kunne minne litt om mensmurringer. Det tolket jeg som positivt. Jeg var da 40 uker og 6 dager på vei med den etterlengtede Løveungen vår og hadde rukket å bli lei. Lei varmen, lei de opphovnede føttene, lei bekkenet som var skranglete og vondt.

Jeg kunne for så vidt godt ha begynt enda lenger bak i tid. Det har vært en lang vei å komme til punktet der man kan begynne sin fødselshistorie. Men det hører kanskje med til prøve-(og feile-) historie og senere «min gravidhistorie». Nei, jeg tror jeg nøyer meg med å nevne at jeg tidligere denne uken hadde fått et knippe kviser og hadde gransket meg selv i speilet. «Kjære, se her! Ser ikke nesa mi stor ut?» «Nei, den ser fin ut» hadde det kommet fra datarommet, uten å titte opp. Jeg vil tro at ni måneder med gravidhormonell kjæreste gjør at en del standardsvar forhåndsprogrammeres. Vanligvis kommer han vel unna med delvis vage og generelle, om enn godt mente komplimenter, men ikke denne gangen. «Jeg mener, har jeg ikke fått litt sånn fødeansikt?». «?» og så videre.

Men tilbake til saken. Tirsdag ettermiddag fikk jeg etter hvert ordentlig vondt i ryggen. Måtte legge meg litt på sofaen og kommandere, egentlig hadde jeg planlagt å lage middag den dagen, men nå trengte jeg stand-in. Vi fikk da mat for det, det er godt å være to. Jeg må si jeg har stor respekt for den som av ulike grunner går igjennom svangerskap og fødsel alene. Etter middag skjønte jeg at dette var regelmessig og at vi endelig var i gang. Endelig!

Som vitenskapelig orientert måtte nødvendigvis akademikeren i meg ha dette registret. En rieteller var allerede lagret under favoritter på den bærbare, og så var det bare å begynne å samle harde fakta. Jeg startet opp med rier hvert tiende til tolvte minutt, de varte i 40-50 sekunder. Men det var lettere å telle intervaller enn lengde på rier, oppdaget jeg. Det var uansett ikke noe å ringe sykehuset om enda, selv om det riktignok var noe å ringe hjem om. Dette var jo super-spennende! Jeg brukte de første timene på å ordne litt rundt meg. Finne fram fødebaggen, smøre nistepakke, vaske en amme-bh og slike ting. Det var nå det skulle skje, og jeg var ikke den som skulle bli tatt uforberedt i timen. Jeg fikk energi mer enn jeg brukte i et par-tre timer. Sikkert fordi jeg var så spent.

Det økte på, sakte men sikkert utover natta. Selv kunne jeg ikke sove, men sende gubben i seng utpå natta. Han kunne kanskje trenge kreftene senere, tenkte jeg. Det var godt tenkt, men jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang her, la oss bare konstatere at jeg fortsatt var i stand til rasjonell tenkning. I tretida natt til onsdag begynte jeg å bli feig. Det gjorde vondere og vondere. Jeg gikk fram og tilbake mellom stua og gangen mellom riene, det hjalp litt mot smertene i ryggen. Fram til nå hadde jeg stort sett bare opplevd «koseriene», og det faste, framoverbøyde grepet om kjøkkenbenken ble stadig oftere erstatta av posisjonen ruggende på alle fire. Og nå var jeg alene. Det var mørkt, og regnet ute. Ingen lyder utenom mine regelmessige stønn kunne høres i huset. Riene kom med 4-5 minutters mellomrom og varte i over ett minutt. Det måtte da være greit å ringe sykehuset nå? Jeg kapitulerte, ringte fødeavdelinga ved Ullevål. Om jeg kunne komme inn til dem nå?

Det kunne jeg. Gubben kom ut av soverommet, trøtt i trynet. Han hadde fått to-tre timer, slett ikke nok, men var klar til dyst. Vi pakket oss inn i bilen og kjørte gjennom natte-Oslo mot Ullevål.

Vi fikk komme inn på Føde B og ble plassert på et mottaksrom i fem-tida på morgenen onsdag. Fikk på plass pads til en ctg-måling og så registrerte den trivelige jordmora riene mine og babyens puls. Jeg syntes målingene var umåtelig spennende og fulgte nøye med. Jordmora hadde vel sett mer spennende, fikk jeg inntrykket av, men hun ville gjøre en undersøkelse. Hun fant fram gummihansken sin og konstaterte at jeg faktisk hadde 3 cm åpning. Hun hadde hatt mistanke om at det bare var modningsrier jeg hadde og at jeg ikke var i aktiv fødsel, men siden jeg var kommet i gang med såpass åpning fikk vi tildelt et rom.

Spennende! Dette var rommet vi skulle møte ungen vår i for første gang!

Og så gav vi oss til å vente. Riene kom og gikk. Og det tok tid. En ny ctg-måling viste at jeg hadde cirka tre rier, med litt godvilje, på ti minutter. På formiddagen hadde ny jordmor gått på vakt, og hun ville vit hvor mye åpning jeg hadde. Vi ble temmelig skuffa da det fortsatt bare var tre og en halv cm åpning. Dette kom til å ta på tida. Jordmor spurte om det var greit at hun var litt hardhendt, noe det var, og så ble jeg strippa for å se om det hadde noen videre effekt.

Ellers kunne jeg jo gå litt rundt og se om det hjalp. Jeg hadde allerede tråkket opp en sti mellom vinduet, rundt døra og bort til hjørnet og vi bestemte oss for å ta en tur i kantina. Det var ordentlig drittvær, og jeg som var vant til en etter gravidstandard temmelig varm sommer fikk en gufsen opplevelse over tunet med elleve grader og regn da jeg i tillegg tråkket på en løs brostein og fikk regnvannet sprutende oppover leggen. Men det var greit å få beveget seg litt. Vi spiste vafler i kantina og jeg holdt et hardt grep om hånden på gubben eller bordplata med jevne mellomrom.

Tilbake på rommet ble jeg sjekka nok en gang i tolvtida. Stusselige tre og en halv-fire cm. Jordmor satte seg ned for en samtale med oss. Hva om vi reiste hjem igjen? Vi skulle få med oss en stikkpille, en Paralgin Major, slik at jeg kanskje fikk hvile litt. Nå hadde jeg hatt rier lenge og liten fremgang. Vi takket ja. Følte oss litt stusselige da vi pakket sammen og ruslet nedover gangen. Men det skulle jo bli godt å hvile litt. Jeg hadde en lang natt uten søvn bak meg allerede.

Hjemme fikk jeg i meg litt mat, sendte statusoppdatering til sladrevennene på forumet (jeg turte ikke forklare at jeg faktisk var hjemme, det fikk heller komme fram av sammenhengen senere, jeg hadde jo vært så fornøyd med at vi ble innlagt på Ullevål og skrytt litt av at de ikke skulle sende oss hjem igjen) og så tok jeg pillen min. Den funka, og jeg sov først rett ut i to timer. En liten tur opp og vake før jeg sov i ytterligere en time. Deilige tre timer! Da jeg våkna igjen følte jeg meg mye bedre. Det eneste var at riene mine ikke var så kraftige lenger, vi måtte med andre ord belage oss på at det skulle bli kveld og natt igjen.

Det ble en relativt rolig kveld. Fikk mat, hadde mindre regelmessige og ikke så sterke rier og følte meg litt bedre. Skjønte at her bestemmer ikke jeg, det får bare ta den tida det tar. Gikk faktisk og la meg i halv tolv-tida. Kunne jeg få mer søvn skulle jeg ta i mot med takk.

Jeg kan ikke skryte av at det var effektiv og særlig behagelig søvn. Men søvn var det jo. Jeg måtte opp på fire mange ganger og gynge meg gjennom rier, men jeg fikk da sove i mellom, og det var da noe. I firetida våknet jeg av veldig kraftige rier som kom jevnt. Da måtte jeg ut på stua og vandre litt fram og tilbake. Var vi kommet lenger kanskje? Men det dabbet litt av igjen, etter ei stund var jeg tilbake på to til tre rier på ti minutter, så jeg gikk tilbake til senga igjen. Klokka seks våknet jeg igjen av kraftige rier og denne gangen var det to til tre minutters intervaller. Det gav seg ikke. Endelig! Nå måtte jeg da være i aktiv fødsel.

Vi ringte Ullevål. Om jeg kunne ta en dusj og se om det var like regelmessig? Jovisst kunne jeg det. Og det gav seg ikke. Eneste forskjellen var at jeg nå ble våt. Ok da, det er smertelindrende å dusje. Men det er ikke særlig smertelindrende å tørke seg etter dusjen eller å kle på seg, for den saks skyld. Vi ringte opp igjen. Om de kunne få ringe oss tilbake om litt? Svarte! Jo, de måtte da få lov til det.

De ringte oss etter fem minutter. Dessverre fikk vi rett i våre mistanker, det var stappfullt på Ullevål, og vi ble henvist til Drammen sykehus. «Ja vel» tenkte jeg. Jeg hadde bekymret meg litt på forhånd for at det kunne bli fullt og vi skulle bli henvist andre steder. Men nå gjorde det ikke noe. For jeg var ikke i tvil lenger, nå var vi i gang og et sted måtte jeg jo føde. Det kunne like godt bli Drammen som noe annet sted.

Klokka åtte presis svingte vi ut i Oslos morgentrafikk for å vende snuten sørover og vestover. Men søvnen hadde gjort underverker, og med en post som ventet på meg i Drammen og full guff på setevarmeren så jeg ikke mørkt på tilværelsen.

Vi ankom Drammen sykehus som en klisje i en film. Parkerte rett foran inngangen (riktignok etter å ha sett et skilt om akutt parkering i under 30 min) hvorpå jeg pustet og peset meg inn og erklærte til damen i informasjonen at hun gjorde best i å peke oss i retning føden. Fødeavdelinga virket hyggelig og skjermet, og vi ble godt mottatt og plassert på et mottaksrom. En ny ctg-registrering og undersøkelse viste at jeg var i aktiv fødsel og hadde 4 til 5 cm åpning. Framgang! Endelig var det bekrefta. Personalet informerte om alt de hadde å tilby; spesielt god likte jeg at det var mulig å føde i vann. Det ville jeg ikke ha fått på Ullevål, ikke som førstegangsfødende. Jeg fikk tildelt rom, klyster ble satt og jeg fikk dusje mot korsryggsmertene.

Vi oppdaget en ulempe med å ha fått nytt sykehus; Ullevål hadde fortsatt papirene mine. All info om blodprøver og mine fire eksemplarer av fødebrevet lå i den fine plastmappa, antageligvis stuet unna på en jordmor-pult på føde B. Heldigvis hadde jeg helsekortet mitt og en kopi av fødebrevet som egentlig skulle være gubbens og fikk levert det til jordmor. Ullevål fikk heller fakse det grøvste, det var tross alt de som ikke hadde plass til meg.

Etter to timer ble vi undersøkt igjen, da var det nok en cm som hadde åpnet seg. All right, det gikk ikke super-fort, men det var ytterligere fremgang, så det var godt å høre. Jeg ble tilbudt akupunktur mot smertene og takket ja til det. Det var greit, kjente en del strømminger av noe slag i beina. Det var sikkert bra for meg, uten at jeg helt kan peke på noe definitivt.

Da jeg var åpnet til 7 cm foreslo jordmor at vi skulle ta fostervannet. Det kunne jeg godt like. Hun kom med en lang heklekroklignende sak og stakk hull på fosterhinna. Vannet som rant ut kjentes merkelig, som om jeg tisset på meg uten å kunne gjøre noe med det. Umiddelbart ble faktisk riene sterkere. Nå var det temmelig vonde rier og i tillegg kjente jeg spark fra babyen bedre. «Filteret» var tatt av.

Gubben skal forøvrig ha masse ros for sin eksemplariske støtte under hele forløpet. Han masserte, gav støtte til korsryggen, styrte unna når jeg bryskt gav beskjed, hentet og bragte hva nå enn jeg ville ha og var en skikkelig god fødselshjelper. Er om mulig enda mer forelsket etter å ha opplevd denne siden av ham.

Nå var riene skikkelig sterke og jeg hadde vondt. Jordmor forklarte at jeg ville kunne få en liten dose morfin etter hvert hvis jeg skulle komme til å trenge det, men hun ville gjerne tappe i fødebadekaret for å se hvordan jeg responderte på det. Noen kunne få svakere rier advarte hun. Jeg var for alt på dette tidspunktet, og det var godt å få beskjed om at fødebassenget ble gjort klart.

Å legge seg i det varme vannet var deilig. Dersom man kan bruke et slikt uttrykk i den settinga da. Det beste av alt var at riene fortsatte å være effektive. Jeg åpnet meg til 8 cm, på det tidspunktet var det temmelig jævlig å være meg. Begynte en ny ri med å si «Nei, nei, nei! Nå kommer det en til». Jeg fikk ikke egentlig lov til å presse enda, det var fortsatt en kant igjen på livmormunnen, men nå begynte kroppen å ta ansvar på eget initiativ. Jeg greide ikke å la være å presse. Hodet til babyen sto godt nede mot rompa og når jeg presset dyttet det på den kanten. Vondt, vondt, vondt! Jeg maste etter morfinsprøyta jeg hadde blitt lovet, tagg og ba. Fikk 0,4 mg i sprøyteform og kjente at jeg faktisk greide å slappe litt av mellom riene.

Følte meg som den pingla mellom riene. Jeg stønnet, skrek, rautet og knurra. Det var i det hele tatt veldig lite estetikk over hele opplevelsen. En brølende kjerring liggende, sittende eller knelende i et badekar fullt av blod- og slim-ubåter. Men det måtte til. Og jeg fikk masse ros og støtte. De sa endatil jeg var flink.

Endelig fikk jeg beskjed om at jeg kunne presse. Og jeg pressa det jeg var kvinnfolk om. Jeg fikk kjenne en helt enormt sterk smerte på framsida av fødekanalen, det brant! Midt oppe i det hele fikk jeg beskjed om å prøve å ta det rolig og vente på neste ri. Rolig liksom! Men jeg prøvde i det minste å høre etter, og så fikk jeg presse igjen. Et vilt øyeblikk i smerte, og så kunne jeg se hodet komme. Blod farget vannet i bassenget rødt, og det vesle hodet var grålig hvitt. Ei ny ri og så smatt kroppen ut etter hodet. Jeg hadde født! Fikk barnet opp på brystet med en gang. Det sved litt der navlestrengen ble spent stramt mellom barnet og morkaka som fortsatt satt fast inni der, men jeg hadde en sprell levende baby i armene! Nesten med en gang begynte fargen å komme seg, og så skrek han til i sjokket.

Barnepleier og jordmor styret og la på handklær. Gned av ham masse fett som han var dekt med. Så fikk gubben klippe navlesnora. Babyen min var fri og i armene mine. Jeg visste da at navnet vi hadde tenkt på passet godt. Han var en sterk en!

Jeg greier ikke å skrive dette uten å gråte en skvett. Det er så vanvittig flott og fantastisk. Jeg er så enormt takknemlig for at akkurat jeg har fått lov å bli mamma.

Det skjedde en hel del andre ting også. Morkaka ble født. Den skled ut temmelig uanstrengt og gjorde ikke mye ut av seg. Jeg fikk klatret opp på en seng og ble etter hvert kjørt tilbake på rommet vi først hadde fått. Sønnen vår ble målt og veid. Han fikk en sprøyte med K-vitamin. Etterpå fikk jeg vite at han hadde 9 i score på Apgar etter 1 minutt, og 10 etter 5 minutter. Han ble født klokken 16.07 torsdag 11. august og veide 3680 g og var 52 cm lang. Men dette er detaljer. Det viktige var og er at han er her hos oss.

Hvorfor visste jeg ikke om dette før? Det skjer med jevne mellomrom; jeg prøver et tips og oppdager noe helt genialt.

Det er ikke alltid man er mottagelig for nye tips; hvis noe virker, hvorfor fikse det, liksom? "Slik har vi jo alltid gjort det (her i bygda)", sier man, misbilligende. Hva for slags heksekunster er det du forsøker å selge meg? Man vil jo ikke la seg lure.

Faktsik har jeg sett et tv-program som hevdet at akkurat denne evnen til å herme etter det som tidligere er innlært i stedet for selv å forsøke problemløsning er et av nøkkel-elementene i utviklingen av menneskerasen. Gorillaene, derimot ville ha prøvd noe nytt hver gang, og er derfor ikke avhengig av å designe systemer på samme måte som mennesker er. Men det var en skikkelig avsporing.

Så hvor finnes alle disse lure tipsene som jeg i større grad, åpenbart, bør teste? Svigermor er et eksempel. Hun har for eksempel gitt meg en veske-holder og en flekkfjerner som faktisk greier selv blåbærflekkene. Veskeholderen er intet mindre enn genial for en som lever det urbane storbylivet, i passende balanse mellom nonchelant og paranoid for at noen skal stjele veska di. Man kan også finne en del smarte tips på nettet, etter sigende. Men man skal ikke tro alt man leser heller;-)

Men denne gangen var det det kommende barnet som indirekte fikk meg til å prøve noe nytt. Jeg drev og nett-shoppet bleietilbehør og klikket i nysgjerrighet på fanen "til mor". Der var de. Tøybindene og truseinnleggene av stoff. Det måtte prøves.

Og glad er jeg for det. Det var en helt annen verden. Her er det at jeg kan bli litt... grafisk? Er du sart av natur, ta meg bare på ordet. For som gravid, så må man bare leve med at kropp er kropp. Økt utflod er et problem, surhetsgrad og lukt kan være det også. Man kan få sopp, og får det gjerne i enda større grad av klissete engangs truseinnlegg som holder fukten innestengt. Med tøy, derimot får man puste.

På bildet ser du noen av variantene man kan få kjøpt. Prisen lå på ca 70-100 kroner pr stk, men det var litt ulike fraktordninger som også betydde litt. Øverst til venstre et innlegg fra Imse Vimse (inngikk i en 3 pk), et fra Randumosity, et fra Sjiraff Design. Nederst til venstre er et av innleggene fra Lunette og det bindet nede til høyre tror jeg er fra Fresh Moon (det har sperrelag i fleece). De to øverst til høyre var veldig enkle å tilpasse trusene. Ellers er jeg fornøyd med alle variantene. For ordens skyld: Jeg har ikke blitt sponset av noen for å skrive dette innlegget.

For meg blir dette nok et trumf-kort i debatten om engangs- eller tøy-bleier. Hvis jeg ikke gidder en liten lapp en gang, av engangs mellom beina, nå når jeg vet at jeg har et valg, så skal jeg ikke tvinge poden til å ha rumpa full, for å si det sånn. Debatten om tøybleier er forøvrig avgjort her i huset for lengst, man har da bygget rede i lang tid. Det er mer den indre motivatoren for å holde på en god vane jeg tenker på. Dette greier jeg! Tøy 1 : Papir 0. Og fortsatt lykke til med vaskinga.

Jeg er heldig. Jeg har funnet en oase med flotte damer. Jeg er så heldig at jeg får lov å skravle med dem daglig, og jeg fikk ha dem på besøk i helga som var.

Vi er alle individer, og har alle vår helt egne historie og egne erfaringer. Vi har ulik kroppsfasong, hårfarge, ansiktstrekk, alder, navn, dialekter og skonummer. Jeg kjente ingen av disse flotte damene fra før av. Vi har bare en ting som har bragt oss sammen. Vi har alle et ekte og inngående forhold til begrepet ufrivillig barnløshet.

Vi er enda til i ulik fase av barnløsheten. For noen har den definitivt sluppet taket, og henger i med amminga og tøybleiene. Andre av oss ser mot en dato når det store skal skje. Noen regner dager til hormonstart og lever fortsatt i håpet om at det må gå denne gangen. Jeg ønsker så inderlig at det blir sånn.

Fordi vi er så forskjellige folk skulle man nesten tro at det ville være vanskelig å ha bare dette ene felles utgangspinktet for felles kommunikasjon, men det viser seg ikke å være slik. Vi har en god tone oss i mellom, alle heier på hverandre. Å bryte opp, om enn for å finne igjen hverandre digitalt ikke lenge etter virket det som flere enn meg forsøkte å hale ut. Jeg kjenner det presse på litt under øyelokkene; er mulig at alle disse flotte damene også heier på meg, at jeg får være med i varmen. Jeg er riktignok gravid og lettrørt, men jeg kjenner at det er ekte og godt dette fellessakpet.

Det sies at ønsket om barn er et egoistisk et. Alikevel har jeg sjelden møtt en gruppe mer empatiske mennesker. Kanskje er det slik at med motgang formes en og blir et mer reflektert menneske? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg er utrolig takknemmelig for sliter- og eks-slitervennene mine.

Jeg tror jeg kanskje skylder dere min mentale helse.

Jeg må poste litt her om opplevelsen av 3D-UL, for det var en fin en!

På tirsdag, 28 uker på vei, var jeg på 3D UL sammen med gubben for å smugkikke på Løveungen. Jeg var veldig gira på forhånd. Og det ble en veldig fin opplevelse.

Først lå Løveungen med handa foran ansiktet, så det var vanskelig å få gode bilder. Vi fleipet om at det var et sjenert barn. Vi visste jo at det var sjenert fra før, ungenville ikke vise seg fram på ordinær UL, så enn så lenge har den vært en "den".

Ultralydoperatøren kommenterte at en utfordring skulle han nok ta, han pleide å få det som han ville til slutt. Jeg og gubben holdt hverandre hardt i hendene, lykkelige men fortsatt nysgjerrige.

Så flyttet ungen armer og bein litt, og ansiktet kom godt til syne. Så utrolig skjønn en unge tenker jeg med tårer i øynene. Er selvsagt forelsket for livet nå. Forbøffende nok fant babyen det for godt å vise seg med et lite karatespark! Oppe ved ansiktet kom det plutselig en fot skytende. 

Da var det at UL-operatøren ante sin mulighet. Nå kunne veli ikke beinet være i veien for å se kjønnet. Han vrir rundt på apparatet, og der er det jammen en stor, rund pung. Løveungen er en gutt! Vi skal få en sønn. Det er alldeles fantastisk og utrolig rørende. Vi får en liten sønn i august.

Jeg vet mange mener at 3D UL er litt tull i grunnen. Men jeg er utrolig fornøyd med sniktittenvi fikk og bryr meg ikke det døyt; vel anvendte kroner. For dette var en opplevelse. Takk for at vi fikk lære bittelitt mer om sønnen som gjemmer seg der inne!





Mitt ufødte barn representerer en trussel mot menneskelivet. Jeg setter teen min i halsen når jeg leser dette. For jeg kjenner at den vesle babyen sparke meg fra innsida og står for meg som et bevis på håp og liv.

Det er Norges kristelige legeforening (NKLF) som har uttalt seg ( http://www.vl.no/samfunn/article122503.zrm ) og sier at kristne leger må få anledning til å nekte å utføre prøverørsbefruktning fordi "det handlar om å øydeleggje menneskeliv".  Jeg siterer direkte. Dette blir sterk kost.

Jeg antar de mener det er snakk om befruktede egg som ikke utvikler seg helt bra og dermed blir kasserte. Eller kanskje de eggene som ikke har helt den samme kvaliteten som gullegget; dette ene lysende håpet som settes inn igjen. Kanskje de til og med mener de eggene som kunne vært satt inn, men havner i fryseren til eventuelle søskenforsøk men dessverre ikke tåler opptiningen. Ikke vet jeg. Men jeg vet at ikke alle egg blir befruktet. Jeg vet at ikke alle befruktede egg blir barn. Det er naturlig.

Det jeg imidlertid vet er at jeg har blitt gravid ved hjelp av prøverørsbefruktning. Vi kunne ikke bli gravide ved egen hjelp. Vi ønsket oss barn, men på grunn av en sykdom jeg har (endometriose) trengte vi medisinsk hjelp for å få det etterlengtede barnet. Jeg kan ikke helt se problemet. Når du blir syk, går du ikke til legen?

Jeg har ikke satt karriæren først og ventet forbi "utgått-datoen" min. Vi har endatil fulgt (den relativt strenge, bare se til våre naboland) norske loven og har ikke handlet til oss egg, sæd eller leid en livmor. Vi har prøvd selv, latt tida gå og kjent fortvilelsen vokse mens vi har stått i kø. Vi har ikke gjort noe galt. Vi har bare ønsket oss barn, akkurat som så veldig mange andre par.

Jeg kan ikke helt forstå disse kristne legene. De må ha lite eller ikke noe empati. Kan de ha misforstått dette med nestekjærlighet eller har de glemt budskapet om uskyldsrene barn som Jesus ville skulle komme til seg? Eller er det "gå ut og befolk jorden" som ikke klinger godt i deres ører? Jeg er ikke kristen selv, og vil ikke si noe vondt om troen deres. Jeg mener budskapet i kristendommen generelt er veldig fint og og noe å respektere. Når det gjelder kriken er jeg mer reservert. La oss bare si det slik at jeg fortsatt ønsker å stå fram som en glad, åpen og inkluderende person og derfor nøyer meg med å si at noe der blir for tungt å svelge. Jeg skulle nesten ønske jeg fikk snakke med en av disse legene. Jeg ville ventet til etter fødselen og vise ham/henne at prøverørsbarn er akkurat som alle andre barn. At et barn er en velsignelse, uansett.

Jeg vet at for oss kommer i barnet til å starte en ny tidsregning. Før og etter baby. For meg vil aldri barnet kunne bli en trussel mot menneskelivet. For meg vil det være selve grunnen til menneskelivet.

I går var endelig dagen kommet for en sniktitt.

Tidligere har jeg vært bekymra for at dette ikke skulle gå bra. Tror det henger sammen med hvor lang veien har vært for å komme hit. Men plutselig en kveld skjedde det noe som forandret alt. Det var kveld, og jeg skulle legge meg. Hadde spist for mye (noe som skjer ofte, og helt uventa -tror rett og slett det er litt plassmangel i magen om dagen) og hadde litt vondt i buken. Rullet meg over på sida, og da kjente jeg det som et bittelite jordskjelv inni der. Først en gang, så en gang til, og så en tredje gang. Så ble det stille. Oi! Det var babyen. Hundre prosent sikker. Etter det har jeg kjent den ordentlig en til kveld og ikke minst i går. Men med det var det gjort. Jeg var sikker på at dette går bra. Det er et barn inni der.

Vi reiste opp på Ullevål, kom dit i god tid og fikk buksert oss ned i nok en rød sofa for å vente. Det gikk ikke lenge før vi ble kalt inn til ei hyggelig jordmor som var veldig nøye med å fortelle oss at hun kom til å referere til den som "han", ikke fordi du visste eller så noe mer, men fordi det heter en baby.

Så fikk jeg kaldt klissete glidemiddel på magen og ultralydundersøkelsen kunne starte. Hun tok en rask oversikt for å forsikre seg om at det er en der inne, og så fant hun fram bildet av babyen. Nesten med en gang så vi en liten en som tok et ordentlig sparketak og dyttet meg i livmorveggen, og vet du hva? Jeg kjente det akkurat som en liten fisk som slår med sporen! Etterpå la den seg bedre til rette, men jeg kjente den en gang til mens den var ute med et ben og dyttet til meg. Helt fantastisk å se og enda mer utrolig å kjenne.

Sist vi var på ultralyd var i uke 7. Da var den vesle bare et lite rumpetroll på 1,4 cm. Men nå er den jo helt baby-formet med stort sett helt ferdige organer og har blitt ei lita dokke inni der. Alt jordmor hadde på sin sjekkliste var på stell. Hun måtte streve litt for å se alle hjertekamrene; veslen hadde lagt armen i veien, og lagde en skygge foran hjertet. Til slutt var hun fornøyd, hadde sett alle fire hjertekammer. Men ikke før jeg hadde rukket å lirt av meg noen halvbra multippel-kommentarer. Vanskelig å legge igjen geo-nerden i meg hjemme.

Vi vet imidlertid fortsatt ikke om det er en hun eller han. Tror den er en hemmelighetsfull baby. Men alt er på plass, og det er det aller viktigste. Vi skal nok få tid til å bli bedre kjent framover.

Her er et bilde:

Babyen ligger litt på sida med nesen opp, litt vendt vekk fra "kameraet".

Jeg vet at jeg er forelsket for livet i alle fall.

I disse dager med så mange tanker rundt livet... Man burde være forberedt, for sikkerhets skyld. Kanskje ramler flyet mitt ned (men høyst sannsynligvis ikke!) og da vet gubben hva han har å gjøre.

Viljeserklæring

Undertegnede Margis Aspargis, erklærer herved at dette er min siste vilje angående hva som skal skje etter min død.

Det er mitt ønske at mine organer fritt skal doneres bort dersom det skulle være behov for det. Mine levninger skal så kremeres og urnen settes i jord etter tradisjon av Åsatrufellesskapet Bifrost. Jeg ønsker å settes i uvigslet jord, i båt, slik at min reise videre skal få en god start.

På gravminnet vil jeg at det brukes nøytraler symboler, f. (født) og d. (død). Også dødsannonsen ønsker jeg skal være symbol-nøytral.

Jeg ønsker  at det holdes en hedensk seremoni i regi av Draupnir blotslag, Åsatrufellesskapet Bifrost. Seremonien ønsker jeg skal holdes ved et vann, sjø eller elv, og det skal brennes et stort bål som jeg ønsker mine kjære skal samles i ring rundt for en skål. Jeg ønsker at disse maktene spesielt omtales, da de har betydd mye for meg; Frigg, for sin styrke og kunnskap, Frøy og Frøya, for sin fruktbarhet og Skade, som symbol for slektene som har vært og ætten. Hvis noen kan spille tromme, vet jeg at det er noe jeg ville ha satt stor pris på. I tillegg ville jeg ha likt om noen ofret en penn for meg.

Etter at seremonien er avsluttet vil jeg at det skal holdes gilde på dertil egnet sted, hvor alle som ønsker det skal inviteres til etter-fest. Her skal det finnes nok av mat og drikke til at festen etter hvert kan bli både munter og høylytt, med mange hevede horn og gode historier.

Til år og fred,

Margis

I dag har jeg vært på den aller første svangerskapsundersøkelsen hos jordmor. Jeg har levert tisseglass, tatt blodprøve, fått målt blodtrykk og blodprosent samt fått med meg masse lesestoff. Ikke minst har jeg fått et fint grønt skjema som jeg skal bære på meg til enhver tid.

Det er jammen en fin ordning, at svangerskapskontrollen i Norge er gratis og at man får så bra oppfølging. Jordmor var utrolig hyggelig og proff.

Den viktigste delen for meg var da jeg fikk klatre opp på undersøkelsesbenken. JM fant fort ut hvor livmor var (noe jeg har lurt litt på, for å være ærlig) og fikk aller først inn min puls. Så flyttet hun litt på apparatet og nikket bekreftende. Hun hadde i alle fall funnet det hun var ute etter. Jeg hørte ingenting, men en liten justering, så hørte jeg dunkene; shwoo-shwoo-shwoo i dobbelt så fort tempo som det vi tidligere hadde hørt av min puls. Fantastisk! Det bor et lite vesen inni magen min, og det har det bra der! Plutselig hørte vi et dunk som var mye høyere enn de andre. -Der sparket den" smilte jordmor. Wow!

Etter at jeg hadde fått tørket den lille tåren i øyekroken og dratt opp buksa fortsatte vi praten. Jeg innrømmet at jeg har tenkt om dette at jeg er veldig heldig som får være gravid og at jeg må nyte det mens jeg kan. Det er liksom ikke så godt å tro at dette skal holde helt fram. Da satte jordmor øynene i meg og sa rolig. -Du er over den kritiske fasen, du må begynne å tro at dette skal gå bra nå." Det var utrolig godt å høre.

Ikke minst kan jeg snart glede meg på å kjenne liv. Det er ikke helt uvanlig at man kan begynne å kjenne det i perioden rundt uke 13, muligens et par uker senere om man er førstagangs, som meg. Jeg gleder meg!

Det eneste negative som undersøkelsen indikerte var at jeg kan ha en urinveisinfeksjon og dessuten lavt blodtrykk Riktignok har jeg sprunget ofte på do, men det har jeg bare tenkt var "en del av pakken". JM skulle ringe meg når UVI-prøvene var ferdige. Det med blodtrykket kunne jeg nok ha gjettet. Det skal visst ikke være helt normalt å måtte holde seg i veggene når man reiser seg raskt og det er litt lenge siden frokost. Men pyttsan, noe må man ofre. Dessuten er det vel et års tid til neste gang jeg kan ta meg et glass vin, så man får ta det man får;-)

Alt i alt veldig glad i dag!

En god latter forlenger som kjent livet. Men visste du også at en god latter hjelper livet på vei? Her er en morsom artikkel om latter og virkningen det hadde på kvinner i gang med prøverørsbehandling:

http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/276142

Nå hadde ikke jeg besøk av noen klovn ved insetting akkurat, men jeg drev jo og skrev ei bok. Skikkelig chick-lit, og drev til stadighet og fniste over hvor mye rart og komplett idiotisk hovedpersonene mine rotet seg bort i.

Ser man det! Så da er det "bare" å skrive ei bok neste gang man "sliter litt" med fertiliteten ;-) 

Jeg har faktisk funnet et emne jeg ikke har turt å blogge om. Det er noe lite, som slett ikke er lite, men veldig, veldig stort. Men i går skjedde det noe som gjør at jeg kanskje alikevel skal våge meg utpå og fortelle om det.

Jeg har vært på ultralyd. Inne i magen min bor det et bittelite vesen som er 14 mm langt og har et bankende hjerte.

Legen tok en liten foreberedende samtale med oss, det kunne jo hende det ikke fantes liv. Men med en gang jeg var oppe i stolen og bildet dukket opp på skjermen gikk det som et lyn gjennom meg. Det bittelille pulserende inni der, det måtte jo være hjertet!?! Og visst var det det. Det bor et sprell levende foster i magen.

Det var utrolig sterkt å se det, og jeg måtte tørke noen tårer. Gubben klemte godt til rundt hånda mi, det var like sterkt og merkelig magisk for oss begge.

Etter at man har sett bankende hjerte på ultralyd skal faren for at det skal gå galt med et svangerskap synke til godt under 5%, har hørt så lavt som 2. Det er godt å kjenne på den følelsen. Og nå er jeg ikke sliter lenger. Jeg kommer for alltid til å være forandret av erkjennelsen av at akkurat vi måtte leve med merkelappen "ufrivillig barnløs", men i disse dagene er jeg vitterlig eks-sliter og på vei til å klatre ut av den betegnelsen. Enda bedre, jeg er ei helt vanlig gravid jente.

Selvfølgelig er det masse utfordringer med å være gravid, men det kan jeg jammen koste på meg mer om i et annet innlegg. Enn så lenge vil jeg bare feire dette ene; jeg er gravid og det ser faktisk veldig bra ut. Jeg begynner å tro at vi skal få lov til å oppleve drømmen om å bli foreldre, og det er nydelig.