Ufrivillig barnløshet og endometriose

De sju undertemaene som følger har jeg tidligere publisert om endometriose og ufrivillig barnløshet i SNAKKIS, et feministisk diskusjonsforum på Facebook.


Endometriose og ufrivillig barnløshet

Jeg har endometriose. Endometriose er en tilstand der vev fra livmor har forflyttet seg og slått seg ned på andre steder i kroppen og blør i takt med menstruasjonssyklusen der det nå befinner seg. Da blir blodet værende og det fører til irritasjon, skader, blemmer eller sammenvoksinger, noe som ofte medfører smerter. Mange kvinner med endometriose er ufrivillig barnløse. Jeg måtte gjennom en operasjon mange prøverørsforsøk og det tok fire år før jeg lyktes og ble mamma.
Denne uka vil jeg utdype rundt endometriose og barnløshet med eksempler fra mitt eget liv.
Dersom du vil vite mer om endometriose anbefaler jeg Endometrioseforeningen (www.endometriose.no).

Ung og udiagnostisert

En gang for lenge siden gledet jeg meg til å få mensen. Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig forventet meg, kanskje hadde jeg hatt en ide om at jeg skulle «blomstre som en ekte kvinne» og danse rundt i tettsittende, hvite tights? Uansett, så hadde jeg ikke forventet at jeg skulle ha det vondt og føle meg så oppblåst og ekkel.
Og det ble ikke bedre heller. Jeg var alltid syk minst en dag i syklusen. Jeg gikk rundt blek og livredd for å bevege meg eller at noen skulle komme borti meg. Tilslutt spydde jeg og måtte hentes hjem fra skolen.
Mamma var omsorgsfull og hentet meg, men etter det fikk jeg noen paracet og fikk ligge på sofaen (eller badegulvet, som hadde varmekabler). Bestemor var en gang ordentlig bekymret for meg. Jeg hadde begynt å bruke hårføner på magen for å lindre smertene noen ganger, og til slutt ringte hun legen. Legen kom, gav meg antagelig noen velmente råd og mer smertestillende, men det skjedde ikke noe.
Slik gikk ungdomsårene mine. Da jeg hadde fylt atten hadde jeg kjæreste og begynte på p-piller. Da ble også menssmertene betraktelig mildere. Men i fem år levde jeg med ganske sterke smerter når jeg hadde mensen og jeg ble stort sett alltid syk i den forstand at jeg ikke kunne leve som vanlig, kastet opp og hadde det vondt. Jeg hadde ikke noe valg i så måte, for sånn var min kropp, men jeg synes det er trist at ingen tok affære og sa at jeg var syk. At dette ikke var normalt.
Jeg forble udiagnostisert.
Oppsummering og diskusjon: Teller ikke en kvinnesykdom som en ekte sykdom? Teller det ikke når det gjelder unge jenter?

Ufrivillig barnløs, voksen kvinne

Jeg møtte mannen min og skjønte at her, her var det noe som kunne romme et helt liv. Vi flyttet sammen og ble etter noen år klare for å få barn så jeg kastet p-pillene. Jeg leste statistikk som sa at noen kunne bli ekstra fertile rett etter p-pilleslutt. Det som i stede skjedde var at jeg begynte å få mer plager med menssmerter. Det var ikke like ille som i tenårene, men jeg hadde jo også noe å strekke meg etter. Vi prøvde.
Jeg leste på nettet og lånte bøker. Kjøpte eggløsningstester. Leste mer på nettet. Det finnes et utall av kjerringråd. Jeg kjøpte «tempe-bibelen» og et digitalt termometer med tosifret nøyaktighet. Vi sørget for å ha sex minst annen hver dag rundt eggløsning. Sexlivet fikk et kraftig preg av oppgave. Men vi ble ikke gravide.
Alle steder jeg gikk så jeg struttende mager eller barnevogner. Alle aviser og ukeblader glitret mot meg med «Kjendis-babylykke», «strikk lekre babyklær» eller «svangerskapsyoga for din velvære». Venninna mi ble gravid i første prøveperiode. Men jeg blødde og blødde. Og det gjorde vondt på mer enn en måte.
Til slutt gledet jeg meg til å hive inn håndkleet og begynne utredning for ufrivillig barnløshet. Jeg hadde lest meg til at legene helst så at man prøvde i ett år. Hvorfor jeg holdt meg til dette rådet vet jeg til dags dato ikke, men det angrer jeg på. Jeg vet bare at for hver gang det ikke lyktes ble jeg bare enda litt mer sliten, mer villig til å falle for lite dokumenterte råd eller alternativ behandling som ikke virket. For det var ikke meg som opplevde baby-lykke.
Jeg begynte å hate kroppen min. Den virket ikke. Jeg slanket meg en god del, og selv om det nok var sunt for kroppen min, da jeg ikke akkurat var noen sylfide, så var måten jeg gjorde det på ikke helt god. Det var gjort «som straff» og basert på tanken om at hvis den ikke ytte, så skulle den jammen ikke få heller. Jeg ser i ettertid at det kunne ha vært en effektiv vei inn i en spiseforstyrrelse hvis jeg hadde fortsatt sånn.
Norge er et land der en svært høy andel av voksne kvinner har barn. Det er en ønsket politisk prioritering som nok har gjort det slik at å være mamma i Norge er utvilsomt betydelig enklere enn det er mange andre steder. Men hva gjør det med dem som ikke kan eller vil være mødre? Jeg vet at jeg ble asosial mot venninner som var småbarnsmødre eller gravide, for jeg klarte ikke å snakke med dem. Dager som 17. Mai og Julaften ville jeg bare sove meg igjennom.
Jeg tror kanskje at jeg hadde gitt opp forholdet hvis vi ikke hadde klart det. Jeg tror i alle fall ikke jeg hadde vært huseier og låntager i fast jobb hvis vi ikke hadde klart det. Det hadde sikkert vært et interessant liv, men jeg tror jeg for alltid ville hatt et sår og et nederlag i meg da.
Oppsummering og diskusjon: Har vi laget oss et samfunn der man «feiler» som kvinne hvis man ikke blir mor?


Behandling mot barnløshet

Vi skulle endelig utredes. Det startet med en samtale og en sædprøve fra mannen. Jeg ble innkalt til laparoskopisk undersøkelse av livmor og eggledere. Våknet opp fra narkose med tre huller på magen og en diagnose. Kirurgen hadde funnet både gammelt og ferskt endometriosevev som hadde blitt brent vekk med laser. Da jeg kom meg til hektene igjen og fikk lest litt om min nye klistrelapp begynte ting å falle på plass. Jeg hadde en sykdomstilstand som gjorde at vi slet med å få barn, det var ikke slik at jeg ikke virket. Endelig fikk jeg også en forklaring på årene med smerter.
Jeg gikk igjennom en prøverørsmetode som heter ICSI (en sædcelle prepareres og føres inn i egget). Jeg måtte først nedreguleres, det vil si settes inn i en kunstig overgangsalder der eggstokkene «nullstilles». Jeg fikk hetetokter, ble rørete, fikk hodepine og ved ett tilfelle fikk jeg også smertefull underlivssopp. Deretter må egg modnes fram. Jeg måtte sette hormonsprøyter på meg selv og begynte etter hvert å få vondt i ryggen fordi jeg kjente eggstokkene som harde baller på innsida. Man følges opp med gynekologisk undersøkelse og innvendig ultralyd. Jeg vennet meg fort til å hoppe opp i gynekologstolen og sprike med beina uten sjenanse. Alt var uansett så grenseforflyttende med det jeg gikk igjennom. Eggene hentes ut med en tykk nål som stikkes inn i eggstokken når de er modne. Det var vondt og jeg følte meg øm og mørbanket. Ja, også måtte mannen inn på et toalett og for å fikse den andre ingrediensen. Så kom spenningen; ville eggene bli befruktet? Ville det bli innsetting. Når det ble innsetting måtte jeg sette progesteronstøtte. Det er en vaginalkrem. Den tålte jeg ikke spesielt godt og ble et hormonelt mareritt.
Vi hadde valgt å være åpne om prosessen og fikk høre masse fra slekt, venner og bekjente.
«Orker dere å drive med dette da? Er det ikke fryktelig belastende?» Disse frasene er egentlig litt meningsløse, har jeg kommet til. Man orker det man må. Vi ville slåss for å bli foreldre, og da hadde vi ikke noe valg. Så vi måtte orke.
«Kan dere ikke bare adoptere?» Ja, vi kunne ha valgt det. Men jeg ville så veldig gjerne være gravid. Jeg ønsket så veldig å få kjenne hvordan det var. Det er klart at å adoptere kan være en veldig fin måte å bli forelder på, men uten at jeg vet så fryktelig mye om det så har jeg skjønt at det ikke er noe «bare bare» å snakke om. Det er ikke en lettvint prosess det heller.
«Kanskje det ikke var meningen at dere skulle ha barn?» Denne er bare stygg. Jeg tror kanskje det er ment å være en slags trøst a-la «gud har alltid en mening» men virkelig? Skal det få meg til å føle meg noe bedre? Jeg sloss kampen for mitt ufødte barn og du mener jeg skal la det være på grunn av skjebnen?
«Det er bare å slappe av, så sitter den plutselig.» Hadde jeg fått en tier for hver gang jeg hørte dette i en eller annen form kunne jeg sikkert tatt inn på spa-hotell og kjøpt meg luksusmassasje. Allikevel hadde det ikke gjort meg mer gravid. Argumentet fordrer at vi kan tenke oss gravid på en eller annen måte. Det virker søkt, og jeg tror det er liten kunnskap om faktisk reproduksjon som ligger bak.
«Behandling mot endometriose er å få barn.» Det er vel ikke akkurat noe jeg har hørt sagt, men det er mer en slags nett-myte. Lenge etter utredningen jeg skriver om over, og vi hadde faktisk blitt en familie på fire, var jeg igjen i gynekologstolen. Jeg hadde blitt henvist til en ny gynekolog, ei utrolig flink dame. I løpet av den tiden har jeg lært mye om endometriose og jeg forsøkte meg litt forsiktig med min lekmannsteori. «Jeg tror at siden jeg var gravid og ammet førstemann lenge så fikk kroppen min en pause fra endometriosen som gjorde meg friskere og dermed i stand til å unnfange nummer to». Gynekologen ser på meg og svarer kontant «Ja, det er klart! Den tida du ikke har syklus har du behandlet endometriosen». Det viktige med dette svaret er at doktoren har empiriske data fra å ha behandlet mange som meg som understøtter dette, men allikevel så skrives det ikke, eller i det minste formidles det ikke, forskning som viser dette.
Oppsummering og diskusjon: Det heter seg at fordommer fordummer, og når det gjelder barnløshet har jeg møtt en del rare meninger og ideer. Har vi kunnskap nok til å møte dem? Jeg tror at den kunnskapen som finnes formidles dårlig, kanskje på grunn av at flere tabu-evner (mensen, sex, sykdom) berøres. Hva har dere hørt folk si om barnløshet?


Syk på jobb, men det synes ikke

Jeg hadde vondt og det hjalp ikke nevneverdig med smertestillende. Jeg kjente at jeg med litt godvilje hadde feber, men det var ærlig talt ikke der skoen trykket. Jeg måtte hjem og få strekt ut korsryggen og håpet at trykket lettet litt snart, når blodet begynte å renne. «Skal du gå hjem? Du ser da ikke akkurat pjusk ut.. Jaja, god bedring da» sa sjefen min. Han forventer at syk er når man har influensa, omgangssyken eller er i verste fall prolaps.
Jeg har tidligere også opplevde også å bli gått litt på tå hev rundt. Mens vi drev med prøverør hadde jeg fortalt dette til sjefen og de nærmeste rundt meg på jobb. Jeg tror ikke de helt visste hva de skulle si eller gjøre. De mente det nok i aller beste mening, ville ikke støte meg, men jeg ble litt utenom. Mer enn en gang føltes det som om samtalen stilnet når jeg kom.
Kvinnesykdommer har ikke status. Det har blitt skrevet mange artikler om sykefravær blant kvinner. Kvinner har en viss prosentandel høyere sykefravær enn menn. Jeg er usikker om det er et godt premiss for en diskusjon, personlig mener jeg at ulike arbeidsmiljøer er mer interessant å se på enn akkurat å dele opp kategoriene i kvinner og menn når man skal se på hvorfor folk er syke, men det er egentlig en annen diskusjon.
Men jeg er nå engang kvinne med en kvinnesykdom, så kanskje jeg er med å dra opp prosenten. Jeg har enda ikke vært i sykemelding på grunn av endometriose, og håper at jeg slipper det. Men jeg vet at kvinner kan bli uføre av endometriose. Noen få får sammenvoksinger i tarm som er så alvorlig at de ender med utlagt tarm. Og endometriose er bare en av mange sykdommer under paraplyen kvinnesykdommer. Man kan bli nødt til å ta livmor, man kan trenge å bli konisert. I tillegg kommer tilstander og sykdommer som har med svangerskap (eller mangel på sådan) å gjøre. Jeg undrer meg egentlig ikke over de få prosentene vi er «mer» syk enn menn. Jeg synes det er kjedelig å lese artikler om sykefravær blant kvinner, fordi det er virker som uinteressant journalistikk. Man kan ikke nøye seg med å påpeke en liten forskjell og så la det være med det. Jeg ville gjerne ha lest noen ta tak i hvorfor på en skikkelig måte.
Oppsummering og diskusjon: Hvorfor er det «greit» å bli hjemme med feber men dersom du er syk fordi du har mensen er det ikke det?


Eggdonasjon

Spesielt på ett tidspunkt så det veldig svart ut for oss. Jeg var i gang med prøverørsrunde nummer to. Litt mindre høy i hatten denne gangen, jeg hadde kanskje ærlig talt trodd at bare vi fikk hjelp så ville det gå. Det gjorde det ikke, jeg blødde ut den vesle lovende fire-delte spiren og gråt.
I runde nummer to fulgte jeg det samme medisinregimet men eggene modnet ikke like fort. Jeg måtte opp i dose, men jeg kom til uttak, og vi fikk ut et brukbart antall egg. Den triste beskjeden kom et par dager etter. Ingen av eggene ville kunne settes tilbake. Vi hadde fått egg med feil antall cellekjerner, det vil si at utviklingen ikke gikk som normalt med celledeling omtrent annen hver dag. Det var et problem, men i tillegg var det en del fragmenter inne i eggene. Vi måtte avbryte dette forsøket og eggene skulle kasseres. I tillegg hadde vi en prat med en veldig sober gynekolog som fortalte at dette ikke lovet godt, dette kunne hende igjen.
Tvilen grodde fram igjen. Jeg virket ikke. Kunne ikke en gang lage skikkelig egg.
I samråd med legene på IVF-klinikken bestemte vi oss for å prøve videre. I Norge har man offentlig støtte til tre prøverørsforsøk, deretter må man betale selv. Siden forsøket vårt hadde blitt avbrutt telte det ikke, og vi hadde fortsatt to forøk igjen.
Men jeg kjente på tvil og sorg. Det var en viss sjanse for at dette aldri kunne gå med mine egg. Jeg husker at jeg gråt mye i den tida. Jeg gråt på jobb, jeg gråt hjemme, og jeg gråt til og med på t-banen i pinlig stillhet med mine medpassasjerer. Jeg fant frem til nettsider med klinikker som drev med eggdonasjon. Ingen i Norge, det er ikke tillatt her. Hvis jeg ikke kunne få et biologisk barn, kunne jeg allikevel drømme om å bære et barn som var min manns biologiske og allikevel mitt, som jeg fødte.
Oppsummering og diskusjon: Hvorfor er ikke eggdonasjon tillatt i Norge? Hvis det var min mann som hadde hatt dårlige svømmere ville vi kunne fått sæddonasjon. Men når det er kvinnens egg som ikke gjør jobben må paret reise utenlands for å få hjelp. All medisinsk kunnskap og tekniske fasiliteter for å få fram egg har vi allerede i IVF-klinikkene her til lands. Å åpne for eggdonasjon vil være å likestille infertile menn og kvinner for loven.


Kontroll over endometriose

Nå er jeg kommet til et sted der jeg ikke lenger er ufrivillig barnløs, og min utfordring er å mestre dagliglivet. Jeg skal jobbe, handle, hente i barnehagen og være mamma, venninne og kone. Hverdagen. Men jeg skal gjøre det med endometriose.
Å leve med endometriose har jeg lest kan sammenlignes med å gå med stein i skoen. Av og til merker du den ikke, av og til ligger den og irriterer og innimellom tråkker du på den slik at den stikker noe så inn i granskauen. Men du kan ikke ta den ut av skoen.
Jeg gjør mitt for å minimere de vonde stundene. Det siste året har jeg prøvd ut ulike typer hormonprevensjon. Det er vanskelig å finne noe som ikke gjør meg deprimert samtidig som det gir meg god blødningskontroll, men det alternativet jeg tester ut nå virker lovende jeg krysser fingre. Det er noen bivirkninger, men alternativet er verre. Å ikke gå på prevensjon gir meg først ei topp uke, ei uke på smertestillende mot eggløsningssmerter, ei uggen uke med PMS og til sist ei uke med smertestillende og mensen. Det finnes andre alternativer også, men de er mer drastiske. For eksempel kan man operere ut livmor.
Et velment råd jeg av og til får er å kutte ned på smertestillende. Det er sikkert godt ment, men det forutsetter nærmest at jeg ikke har endometriose. Ja, i en ideell verden ville jeg ikke ha behøvd å spise smertestillende. Eller jeg ville ikke trengt hormonprevensjon. Det er et falskt nullpunkt.
Jeg har funnet ut at jeg har det bedre med å kontrollere kosten. Det finnes et såkalt endometriose-kosthold som forutsetter ganske streng diett, blant annet uten gluten, rødt kjøtt, meieriprodukter og alkohol. Jeg er ikke helt der, men så har jeg heller ikke uhåndterbart vondt. Jeg spiser mye fiber, det trenger jeg for magen. Jeg drikker bare øl hvis jeg har veldig, veldig lyst på. En annen ting jeg trenger er en god natts søvn. Også disse tingene får jeg høre andres meninger om.
Mange mener nemlig noe om hvordan du lever. Og det er på ingen måte sikkert at de har forutsetning for å forstå de valgene man tar. Nevn at du vurderer å leve «glutenfritt» eller «alkoholfritt» i sosialt lag hvis du tør...
Oppsummering og diskusjon: Kvinner blir foret med et utall krav og idealer om hvordan vi skal se ut, spise, trene og leve. Hvordan man velger å forholde seg til det presset må man bare finne ut av, men jeg merker at jeg blir irritert ved å bli plassert i en bås, spesielt siden den ofte passer dårlig. Er det rimelig å kreve å bli møtt fordomsfritt? Jeg tror ikke at jeg er den eneste som sliter med noe. Det er mange som sikkert har høyst private, gode grunner til å gjøre det ene eller kutte ut det andre uten at det betyr at de bøyer av for noe ideal. Jeg ønsker for alle kvinner at de skal få stå fritt til å definere sine egne leveveier. Hva gjør vi for å komme dit?


Familieplanlegging; alle mener noe om barn

Familieplanlegging er ikke enkelt for alle. For meg var tiden fram mot å bli foreldre uten tvil det absolutt vanskeligste jeg har gjort i livet. Allikevel spør folk om din høyst private familieplanlegging i samme tonefall som de spør om du har tenkt å bestille en øl til.
Jeg skjønner ikke at folk tør å stille sånne spørsmål. Jeg kjenner fortsatt spørsmålet som om noen har stukket meg med ei nål. Fordi jeg har den historien jeg har og fordi jeg er trygt igjennom kampen mot barnløsheten har jeg begynt å svare brutalt ærlig. Jeg har sagt noe sånt som «å skyte opp hormoner på offentlig toaletter er ikke så glamorøst som enkelte vil ha det til, vet du» til andres forskrekkelse. «Ikke alle kan bestille barn og jeg ble veldig deprimert av å spontan-abortere» gir også reaksjoner. Det er mulig det er brutalt av meg, men det er jeg som har vært gjennom det. Det er mine opplevelser til å dele om jeg vil. Jeg håper jeg greier å sjokkere noen nok til at de kanskje får noe å tenke på til neste gang.
Senest på forrige jobbtilstelning fikk jeg kommentaren «Skal du snart ha flere barn da?» hvorpå en annen ved samme bord avbrøt muligheten min til å svare med «Nei, hvorfor det da, hun ser da slank og fin ut som hun er».
Oppsummering og diskusjon: De valgene vi tar for vår familie må få være våre. Jeg og min mann har valgt å kjempe for å få bli en familie for vår egen del, ikke på grunn av noe ytre press. Dessuten; Når folk reduserer meg til en babyprodusent føler jeg for det første at det er en helt umulig karakteristikk i og med at man ikke kan «bestille» barn, men enda viktigere: Jeg føler meg veldig lite meg, det er som om jeg har blitt et objekt og jeg liker det ikke. Hvordan ville dere ha parkert spørsmål om familieplanlegging fra mer eller mindre velmenende bekjente?
Endometriose ufrivillig barnløshet

Så var det dette med prevensjon da...

Ha et bevisst forhold til det (sånn, da har jeg sagt det, gutter og jenter;-) )

 

Jeg har et ambivalent forhold til prevensjon. Først trodde jeg jeg måtte ta det så jeg ikke skulle bli gravid. Så fant jeg ut at jeg slett ikke trengte prevensjon, jeg trengte rett og slett hjelp til å bli gravid. Deretter viser det seg at jeg kanskje bør bruke det allikevel. Alt henger sammen med endomertiosen.

 

Nå har jeg kommet dit at jeg blir nødt til å tenke på det, for jeg har ei nydelig jente som sover natta igjennom, og da kommer vel syklusen til å komme tilbake snart, hvis jeg ikke er litt offensiv? Jeg føler med utrolig heldig som har fått to flotte unger, men det holder nå (i alle fall for nærmeste framtid).

 

Jeg dro til gynekolog. Kunne hun hjelpe meg? Jeg hadde på forhånd lest litt i Endometriosebladet og visste at det nok ble hormoner på meg. Monofase p-piller, gestagen-tabletter eller GnRH-agonister blir brukt til behandling, og da ville jeg heller ikke kunne bli gravid. Gynekologen foreslo hormonspiral. Det virket utrolig lettvindt. Sette inn hormonspiral med gestagener og så ville jeg være beskyttet i 5 år.

 

Dessverre er kroppen min ikke av den typen som godtar lettvindt. Jeg ble gal. Først begynte jeg å grue meg til ting. Alt mulig jeg skulle, for eksempel å gå utendørs i januar -hvilket man strengt tatt må. Eller å stå opp. Jeg ble veldig sint og jeg kjeftet på sønnen min fordi han ikke ville pusse tenner. Han er to og et halvt år gammel, selvfølgelig vil han ikke pusse tenner, og i alle fall ikke akkurat når jeg vil at han skal det. Jeg ville helst være alene, i fred, og håpet at ingen skulle røre meg. Det er litt dumt i grunnen, all den tid man ammer et lite barn. Jeg syntes mannen min var en dust når han prøvde å si noe morsomt, noe han ganske ofte gjør. Om kvelden ble jeg liggende våken og angre på ting. Både at jeg hadde kjeftet, men også teite ting jeg hadde gjort i åttendeklasse. Jeg skjønte ganske fort at jeg ikke var normal lenger. Spiralen måtte ut.

 

Sånn rent utenom det psykiske hadde jeg fått mensenblødning. Det hadde jeg håpet at jeg unngikk, med endometriose er det den dårligste uka i måneden. Jeg hadde egentlig trodd at jeg slapp å ha mensen, jeg visste lite om spiral, men etter å ha lest pakningsvedlegget skjønte jeg at det er mer nyansert enn som så. Kanskje ville jeg ha sluppet unna syklusen etter hvert med spiralen. Eller kanskje måtte jeg bare igjennom denne første blødningen. Det vet jeg ikke, men jeg kunne ikke vente å se.

 

Heldigvis fikk jeg den ut, jeg fikk time ganske raskt. Samme dag som den var ute lettet tåka. Dagen etterpå var det klarvær og sol -psykisk sett. Jeg tok meg selv i å synge på badet. Det er utrolig rart at kjemisk ubalanse i kroppen gjør så stor forskjell. Jeg er nesten skremt.

 

Nå prøver jeg minipillen Ceracette. Jeg blir nødt til å ta den daglig til omtrent samme tid, men jeg er jo en glad laks, så det lar seg gjøre. Den har riktignok et progesteron (desogestrel, og sorterer også under gruppen gestagener), men jeg reagerer ikke psykisk. Det er mye mulig at jeg også slipper syklusen, men det vet jeg ikke enda.

 

For en berg-og-dalbane-start på det nye året!

Fødehistorie -for annen gang

 

Da G ble født

 

Det som er rart med å skulle føde sitt andre barn er at man har en erfaring som i alle fall jeg hadde som bakgrunn for alle mine forventninger ?men så skjedde det noe annet. Noe helt unikt. Akkurat som henne i grunnen.

 

Jeg trodde jeg skulle gå på overtid. Jeg ble forundret da jeg våknet natt til fredag 6. september med små, men svært gjenkjennelige rie-tak i ryggen. Oi! Kommer hun nå? Jeg lå og kjente på de begynnende riene, merket hvordan kroppen forberedte seg. Det var midt på natta og jeg var langt fra utsovet, men merkelig klar. Jeg skulle få oppleve det igjen. Det ville ikke bli enkelt ?men det skulle være en baby i enden av eventyret. Slik sto jeg og filosoferte, i gangen med lyset fra en gatelykt fra utsiden som eneste lyskilde i det mannen sto opp. Jeg møtte ham med et smil, han var både trøtt og nervøs når han fikk med seg det jeg sa. Kanskje skulle vi bli foreldre igjen i dag.

 

Jeg gikk og la meg inne på rommet hos guttungen fordi noen må passe på å dytte inn igjen smokken så skjønnhetssøvnen kan vedvare. Men på morgenkvisten døste jeg av. Skuffet oppdaget jeg en time senere at riene mine var erstattet med kjip mensenmurring, trøtthet og generelt kort lunte og dårlig humør. Ikke i dag allikevel.

 

Historien gjentok seg natt til mandag 9. september. Rier på natta, murring på morgenen. Enda en ubrukelig dag. Og nå nærmet det seg også tiden hvor Mamma måtte bestemme seg for når hun måtte dra hjem. Vi ville bli uten barnevakt.

 

Natt til onsdag 11. september kom med nye begynnende rier. På det tredje skal det skje? Jeg krysset fingre og googlet fødsel. Fant ut at det kunne være maserier eller modningsrier dette. De ville ikke lage noe særlig åpning, men gjøre livmortappen moden og myk og kunne komme og gå. Takk, det visste jeg nå. Men så forandret det seg i stedet for å slutte! Hurra! Eller au ?når jeg tenkte meg litt om. Jeg ringte mannen, endelig overbevist om at i dag skulle det skje. En dags margin med Mamma som barnevakt hadde vi til og med.

 

Mannen kom hjem fra jobb -hesblesende og blek, skulle vi dra? Jeg hadde jo rier som kom med 5-6 minutters mellomrom, men ville ikke risikere å bli sendt hjem fra sykehuset, sånn som forrige gang, med dårlig fremgang og noe å sove på. Tilfeldighetene ville det slik at jeg hadde jordmortime før lunch denne dagen så vi bestemte oss for å dra dit først.

 

Jeg tror ikke jeg med hånden på hjertet hadde trodd at hun skulle si noe i retning av «ring ambulansen» eller «jøss, denne babyen kommer når som helst», men jeg ble allikevel bittelitt skuffa da hun sa jeg godt kunne vente hjemme på at riene skulle bli enda kraftigere. Tålmod har aldri vært min sterkeste side. Men vi ventet.

 

I firetida ble guttungen hentet i barnehagen og omtrent samtidig ble riene sterkere. Vi kunne dra. På veien vinket vi til ei venninne på fortauet nede ved senteret. Hun fortalte meg senere at hun hadde tenkt sitt, og at hun bare hadde sett inn i akkurat vår bil. Det lå en eim av nervøsitet og forventning rundt oss denne ettermiddagen.

 

Turen ble litt drøy med mye trafikk rundt Carl Berner. Tenkte litt på hvordan jeg måtte ha sett ut for andre trafikanter. «Jøss, der sitter det ei med orgasme» var et av forslagene mine mens mannen holdt en knapp på «Jøss, der sitter det ei og driter». God stemning, vond rie og dårlig humor. På sykehuset fylte de opp de første to timene med undersøkelser på føde-gyn-mottaket og siden på ei midlertidig fødestue på Føde A. Det var travelt og ganske fullt, men god stemning og hyggelige folk, så tida klokka ganske tålelig avsted.

Jeg fikk en større fødestue, en med badekar. Jeg fikk også rugge fram og tilbake på en ball, bra greier for bekkenet. Og det varte og rakk. Til slutt gikk ettermiddagsvakta mot slutten og nattskiftet gikk på. Da kom det to svensker, Jordmor Britt og legestudent Helena. Jeg ble undersøkt av begge og gikk etter hvert klatre opp i bassenget. Det ble fin stemning, med roligere tempo på natta, og bassenget var til god smertelindring. Vi snakket om Gotland. Klokka passerte på et tidspunkt midnatt, det var dag to over termin og en annen dato startet.

Måtte avslutte badinga til slutt for jeg ble så tissetrengt, og selv om en liten halvliter til eller fra nok ikke ville ha blitt oppdaget så klatret jeg ut. Vannet ble tatt. Jeg fikk varme omslag og satt i fødesengen. Riene tok seg opp og ville ikke la meg slippe. Det var vondt og jeg kjente at jeg ville ha dop. Jeg følte meg feig og lita. Men litt for stolt til å skrike ut at jeg måtte ha det. Jeg knyttet nevene og kallet på Frigg med ansiktet ned i puta.

En undersøkelse viste at babyen lå litt skjevt med hodet. Derfor var det ikke godt å si hvor stor åpningen var. Mormunnen var myk og klar, men babyen satt oppe i fødekanalen. Jordmor snakket om å sette drypp på meg, jeg tryglet om å få epidural ?så for meg at det enda var en lang vei å gå, og nå måtte jeg få hjelp. Det var så vanvittig vondt. Ei annen jordmor ble tilkalt for en second opinion. Jo, jeg kunne nok få drypp. Epidural ble bestilt. Hun rev og slet litt inni smertehelvetet mitt før hun sa «nå tror jeg babyen beveget på seg». Da drev de andre å monterte på meg utstyr, skulle få ctg-registrering, veneflon og babyen skulle ha en elektrode på hodet. Men jeg var forbi det stadiet hvor jeg hadde valget å ligge pent i senga mens ting skjedde. Jeg måtte opp!

Mannen min skal ha all ære for det han gjorde for meg den natta. Han er sterk. Jeg halte meg opp etter ham, jeg måtte opp og stå. Elektroden ramlet ut igjen, jordmor fikk meg på senga for montering av ny, og så kom ei ri og jeg måtte opp. Riv og slit i mannen. Opp. Opp!

Plutselig kjente jeg at ungen sto som ei vedski, stiv og tung, nede mellom beina mine. Jordmor utbryter «nu føder hon»! Jeg klatret opp på senga på alle fire og så kommer hun. Det var heftige minutter og for meg virket det som om kroppen tok hånd om jobben. Jeg ble med og måtte bare gjøre det den krevde. Plutselig kommer det ut en varm og klissete bylt mellom beina mine. Lille venn! Jeg føler meg hemmet av ledningene, navlestrengen og en utrolig matthet, så jeg får ikke snudd meg, men noen flytter henne opp lenger fram. Jeg får hilse på henne sittende på huk. Hun er her. Hun er perfekt!

Så stertet livet som jentemamma. Det skjedde mye mer før jeg var helt ferdig, blant annet tok det tid å føde morkaka. Det var vondt, men jeg fikk ha jenta på brystet også. Mye smerte og lykke på en gang. Jeg fikk vite at jeg hadde født på fire minutter. Det ble aldri noe dop på meg. En halvtime etter at ting roet seg hadde det kommet en anestesilege forbi. Han ble vinket videre. Den lille jenta vår var jo her. Velkommen til verden lille G.

 

Stikkord:

Eks-sliter og lurer på hva du skal stemme?

Jeg var i flere år ufrivillig barnløs. Nå begynner det å hjelpe (mitt andre svangerskap nærmer seg slutten), men det er en annen sak. For jeg lurer så innmari på hva jeg skal stemme ved valget 2013. Derfor begynte jeg å lese partiprogrammer. Jeg har også sett litt tv og i dag har jeg spurt og gravd hos politikerne på stand i Spikersuppa.

Her er hva jeg fant ut:

 

 

KRFhar nedfelt at ingen befruktede egg skal destrueres eller forskes på. De vil forby sæddonasjon. Videre ønsker de ikke å tillate PGD (preimplantation genetic diagnosis), ED (eggdonasjon) eller surrogati, samt forby at nordmenn "utfører" surrogati i utlandet. KrF ønsker å stramme inn abortlovens bestemmelser om abort ved avvik eller nedsatt funksjonsevne, og ikke tillate abort på eugenisk indikasjon (Eugenisk indikasjon refererer til abortloven § 2c, der det står at en kvinne kan få innvilget abort etter 12. uke hvis «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet»). De vil at ultralyd i uke 11-12 ikke skal regnes som en del av svangerskapsomsorgen, da en slik ultralyd først og fremst er egnet til å oppdage avvik som kan lede til abort.Dagrun Eriksen uttaler i NRK valgstudio (19.08.13) at KrF er i mot både Egg- og sæddonasjon, og at barn har krav på å kjenn sitt biologiske opphav. De vil gjerne regjere med H siden Høyre sier nei til eggdonasjon.

 

Høyrehar ikke nedfelt i sitt arbeidsprogram at de skal fortsette med dagens løsning med offentlig støtte til ufrivillig barnløse. Høyre er imot ED og surrogati i Norge samt forskning på befruktede egg. De er imot tidlig ultralyd. De sier på sin valgstand at de ønsker å videreføre dagens regime med 3 offentlig støttede IVF-forsøk for ufrivillig barnløse.

 

FRPer litt mer vage, men de er for åpen sæddonasjon og sier at forutsetningen for ED (de kaller det eggtransplantasjon) må være åpenhet. Men de sier ikke i klartekst at de skal jobbe for ED. De er for PGD og tidlig ultralyd. Man kan trekke konklusjoner om at de ønsker å fortsette dagens ordning, men det er ikke nedfelt i partiprogrammet i klartekst.

 

Venstrevil åpne for eggdonasjon og at egg- og sæddonasjon skal kunne foregå med kjent donor. Venstre vil vedta et rammeverk for lover angående surrogati i utlandet, og innføre forbud mot kjøp og salg av surrogaritjenester (mener de at de vil tillate altruistisk surrogati??) Venstre vi åpne for assistert befruktning for enslige.

 

Senterpartiet«Det må trekkes en grense for hva det offentlige har ansvar for når det gjelder å hjelpe mennesker med å få barn.» SP vil gå imot bruk og forskning på befrukta egg, fostervev og aborterte fostre hos mennesket. SP vil videreføre dagens abortlovgivning. De vil innskrenke muligheten til å benytte surrogatitjenester i utlandet, og videreføre det nasjonale forbudet mot surrogat. De vil at assistert befruktning skal være forbeholdt par( hetrofile vs homofile??) og de vil ikke åpne for eggdonasjon og embryodonasjon i Norge.

 

 

Arbeiderpartietvil utvide tilbudet med flere offentlige forsøk assistert befruktning. Arbeiderpartiet vil ikke åpne for surrogati under norsk lov, men da flere barn født i utlandet opplever manglende rettigheter når de kommer til Norge, ønsker AP å sette barnas beste først og komme med en løsning for disse. Arbeiderpartiet vi legge til rette for kortere ventetid i adopsjonsprosessen gjennom å bistå og oppmuntre adopsjonsforeningene til å samarbeide med flere land. Påvirke samarbeidsland til å godta homofile adopsjonsforeldre. Gjøre det mulig å stå i kø for assistert befruktning og adopsjon samtidig, men slik at man ikke kommer i en situasjon der man får barn på begge måter samtidig. Arbeiderpartiet vil åpne for eggdonasjon.Helga Pedersen sier i NRK sitt valgstudio (19.08.2013) at AP har vedtatt på landsmøtet at de vil åpne for eggdonasjon, da det i prinsittet ikke er forskjell på sæd- og eggdonasjon og vil likestille kvinnelige infertile med infertile menn. AP foreslår ikke endring i regelverk på genetisk opphav, dvs. at de ønsker ikke anonyme donorer. Jeg får vite på Arbeiderpartiets valgstand at de gjerne ønsket å komme videre med sin politikk i år, men har måttet ta hensyn til sine regjeringspartnere SP og av den grunn måtte sette ut viktige beslutninger om bioteknologiloven til høsten og dermed etter valget.

 

SVvil at syn på seksuell orientering ikke skal gi helsepersonell reservasjonsrett, for eksempel ved henvisning til assistert befruktning. SV vil sikre kvinner rett til selvbestemt abort inntil 16. svangerskapsuke. Eggdonasjon skal tillates. SV vil at bruk av surrogati ikke tillates. SV vil arbeide for å sikre god offentlig informasjon om dilemmaer, farer og risiko både for surrogatmødre og biologiske foreldre ved å gjøre dette i utlandet. SV vil at også enslige kvinner får rett til sæddonasjon i Norge. De vil ha et offentlig tilbud om tidlig ultralyd. Svangerskapsomsorgen skal gi ekstra oppfølging til foreldre, og sørge for god informasjon om tilbudet før foreldrene velger det. Dersom ultralyd avdekker avvik skal ekstra svangerskapsomsorg gis.

 

Rødtarbeider for rett til selvbestemt abort inntil 16. svangerskapsuke. Rødt vil forsvare den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, samt fortsatt rett til assistert befruktning, adopsjon og medmorskap. Ut over det finner jeg ingen henvisning til assistert befruktning i Rødts arbeidsprogram

 

MDGvil si nei til offentlig tilbud om eggdonasjon og til ultralyd i 12. svangerskapsuke. De vil gå imot innskrenkning av retten til selvbestemt abort. Ut over det finner jeg ingen henvisning til assistert befruktning i MDGs arbeidsprogram

------------

 

Ut fra svarene jeg finner i de politiske partienes programmer og samtaler med folk på valgstand har jeg, som ivrer etter å styrke ufrivillige barnløses rettigheter i Norge funnet ut at jeg gjør det best ved å stemme Arbeiderpartiet, Venstre eller Sosialistisk Venstreparti. Nå har jeg lagt valgkortet i veska og forbereder meg på å gjøre min borgerplikt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

valg2013 valget høyre venstre kristeligfolkeparti senterpartiet arbeiderpartiet fremskrittspartiet miljøpartietdegrønne rødt sosialistiskvenstreparti eggdonasjon surrogati assistertbefruktning ufrivilligbarnløs partiprogram

Jeg tar plass - venn deg til det

 

De brysomme puppene

 

Om noen uker skal jeg få oppleve å bli mamma igjen. Jeg gleder meg. Og så gruer jeg meg litt, for det kommer til å bli slitsomt, og er det allerede, med stor mage i sommervarmen. Fødselen prøver jeg å ikke tenke så mye på, det er ikke så lenge siden sist, så lite har gått i glemmeboken. Og så kommer melkespreng, lekkasjer, natteamming og det ene med det andre. Men jeg håper og tror vi kommer til å få dreisen på amminga, og at det blir mest kos.

 

Jeg gleder meg til amming. Det er en fin ting mellom mor og barn; mat, trøst, nærhet og ømhet. Og her kunne jeg godt ha satt punktum dersom virkeligheten jeg befinner meg i hadde hatt samme klima som samfunnsdebattene og det som slipper til i media av ymse meninger. Jeg mener at amming er en sak mellom meg og mitt barn mens Elisabeth Norum og en bråte samfunnsdebattanter mener jeg burde holde ammingen vekk fra offentligheten.

 

På puben Jernbanestasjonen  i  Tromsø observerte jeg en gang et kvinnemenneske sette seg på fanget til en kar. Ut i fra de hevede øyenbrynene og kroppsspråket ellers kan jeg ikke se for meg at han kjente henne fra før. Da kom det tørt i fra kvinnfolket «ja, vess du ikkje lik det, kan du jo fløtt dæ!». Det var herlig frekt og burde kunne brukes til å sette pripne samfunnsdebattanter på plass også. Jeg synes de kan dra til seg øya hvis de ikke setter pris at jeg mater ungen rett fra pupp.

 

For ordens skyld så leser jeg også mange flotte og mer velformulerte innlegg enn mitt i denne debatten, og Marta Breens innlegg i Dagsavisen er en av dem. Mer av det, takk. Det er lov å være raus når alle mulige forskjellige folk skal leve sammen i et samfunn.

 

 

 

Sosial kontroll

 

Sosial kontroll strekker seg langt ut over debatten om mer eller mindre tildekket amming. I min hverdag som voksen, norsk kvinne ansatt i det private næringsliv opplever jeg heldigvis lite forskjellsbehandling og dømmende sosial kontroll. Jeg har herlige formødre som har sloss for våre rettigheter, og de valgene jeg har tatt i livet har ført meg til et sted hvor jeg stort sett står på fast grunn og får det jeg krever. Men det er alt for mange som ikke nyter de samme godene som det jeg gjør.

 

Jeg leser en artikkel i Aftenposten  om en familie på Furuset, opprinnelig fra Kurdistan, som sliter med den strenge sosiale kontrollen de møter i sin hverdag. Moralpolitiet lar dem slett ikke gå i fred men legger seg opp i bekledning, barneoppdragelse og mer til basert på det tynne grunnlaget at de av utseende ser ut til å burde ha samme moralske og etiske livsgrunnlag som dem. Slikt får meg til å bli forbanna. Det er religionsfrihet i dette landet. Jeg har ikke de samme holdningene som du møter i bedehusmiljøene på Sørlandet eller den samme etikken som morderen fra 22. juli-saken til tross for at jeg er fostret i samme land og tilsynelatende har lik etnisk tilhørighet. Jeg ble litt sint da Carl I. Hagen prøvde å definere «folk flest» til å være FrP-velgere. Det er ubehagelig når man prøver å gruppestyre folk på en slik måte, hver enkelt må få gjøre seg opp en mening selv.

 

Når det gjelder moralpolitiet kan, og bør, vi være modigere som samfunn. Vi må kunne si ifra at vi setter prinsipper som likeverd, religionsfrihet og ytringsfrihet foran religiøse dogmer uten at vi skal kjenne oss som rasister av den grunn. Ikke minst skal homofile, bifile og transpersoner respekteres på samme måte som alle andre. Slik skal vi ha det, bli vant til det. For selv om dine religiøse følelser skulle bli såret så gjør har du ikke rett for det. Og familien på Furuset skal få være så ikke-religiøse som de bare vil.

 



Å skamme seg

 

Jeg leste også nylig to flotte artikler i Aftenposten om bloggerne som nektet å skamme seg men i stedet fortalte om vonde opplevelser med samme oppriktighet som de gode. Også der finnes den sosiale kontrollen i kommentarfeltene med sine «TMI». Jeg er uenig. Hvis noe er for ubehagelig å lese om, så skru av, slutt og les. Eller enda bedre, la deg provosere, men hold deg til saken og skriv et velfundert svar.

 

Det er mulig det er det kroppslige ved en spontanabort som gjør det til tabu. Så er også en av de tingene moralpolitiet beklager seg over hvorvidt så eller så mye av kroppen som skjules. Her er vi kanskje ute på gyngende grunn, også den «norske opinion», med våre «slank på tre uker»-oppslag og designede solliv for treårige jenter i klesbutikken.

 

En viktig del av meg er kroppen min. Den er fantastisk, blant annet fordi den kan føde og amme, som tidligere nevnt. Men den ligner ikke mye på Barbies. Og det er helt greit, har jeg kommet fram til. Jeg sier ikke at den ikke kan forbedres, jeg kunne bli sunnere, men det er gjerne ikke det det hele dreier seg om dersom man skal tro motebladene. Jeg sier at jeg tror man kan komme uendelig mye lengre dersom man slutter å måle seg selv mot de retusjerte modellbildene og i stedet forsøker å nyte det utgangspunktet man har.

 

Jeg skammer meg ikke over kroppen min i all dens uperfekthet, i stedet tar jeg badene mine på naturiststranda og driter i å måle meg med bikinimodellene. Det er min lovgitte rett og jeg nyter det.

 

 

Janteloven

 

Det er ikke annet enn den gamle, strenge janteloven som forsøker å holde deg nede. Det er dens voktere som ber deg om å dekke deg til, skamme deg og holde deg innenfor rammene. Janteloven prøver å gripe om seg i kommentarfeltene, i sure blogger og på kjøpesenteret på Furuset. Ikke hør på dem sier jeg. Vi har lov og rett til å utfolde oss så mye mer.

 

Jeg prøver meg derfor på et aldri så lite løfte som oppsummering. Om du ser meg som ammende kvinne, naturist eller hva det nå måtte være. Kanskje er ikke jeg behagelig å ha i synsfeltet ditt og du synes jeg burde skamme meg, men det gjør jeg altså ikke. Jeg er den jeg er, med de rettigheter som følger med og jeg er kommet for å bli. Jeg lover å ta den plassen jeg tar, så venn deg til det.

 

Stikkord:

Publisitet!

Morsomt var det, å få publisitet rundt bloggen og (enda viktigere) temaet endometriose.

 

Dersom du mot formodning leser dette utenfor sammenheng er bakgrunnen at jeg har vært i Nettavisen basert på innlegget om min endometriosehistorie.

 

Det kan komme litt brått på det at jeg nå skriver så mye om sykdomstilstanden, men samtidig så er historien om min endometriose for meg så tett knytt sammen om veien ut av barnløsheten vår, at det er å se som to sider av samme sak.

 

Tilbakemeldingene jeg har fått har vært udelt positive og støttende. Takk for det *bukkerogneier*

 

Om hvordan det å leve med endometriose har påvirket meg kan jeg si at den er der. Av og til som murrende, plagsom, høylytt eller mild smerte og av og til sovende. Men jeg kan alttid "stole på" at den våkner igjen i løpet av dager eller uker. Det føles tidvis ganske utmattende å tenke på at hvis jeg ikke behandler endometriosen kommer jeg til å ha det slik i 15-25 år til.

 

Akkurat nå velger jeg å fokusere på andre ting. Gleder meg fryktelig til den lille jenta som skal komme. Håper og tror vi får dreisen på amminga.

 

Hvis jeg fullammer vil jeg også slippe endoplager i ei god stund fremover. Men jeg er veldig klar på hva jeg skal svare når jeg sitter der hos legen eller helsestasjonen når jeg kommer til kontroll. De pleier nemlig å spørre om prevensjon, ved utskriving fra sykehuset og i alle fall på mors seksukerskontroll (tror jeg det er). Hvis de skulle ha en manual for akkurat den samtalen, så faller jeg sikkert utenfor igjen. Forrige gang svarte jeg at jeg ikke skulle bruke prevensjon fordi vi hadde en så lang prøvehistorie bak oss at det neppe ville være særlig sannsynlig at det ville gjøre noe fra eller til. -Well, joke's on me! Men denne gangen vil jeg snakke om endometriosemedisin i stedet. Målet er å stoppe mensen fra å komme tilbake igjen. Hvis jeg bruker monofasepiller, gestagener eller GnRH-agonister bør jeg oppnå akkurat det (pluss flere eller færre bivirkninger -usj) og i tillegg være beskyttet. Det går også an å operere vekk eggstokker eller livmor -men jeg er nok ikke klar for det riktig enda. Vel tror jeg at det "holder" med to barn, men det finnes en muliget for at verden ser litt anderledes ut om fire-fem år. Den som lever får se.

 

Det får være nok fremtidsspådommer for nå. Det er en nydelig kveld som jeg skal nyte, og jeg kjenner at det passer perfekt med et stort glass deilig kaldt vann akkurat nå. Vi høres!

 

 

 

Og fordi jeg er skikkelig i slaget i kveld legger jeg ved en pupp for fruktbarhet og amming



Stikkord:

Min endo-historie: Mye er forskjellig, men inni er vi...

Mye inspirerer meg i min hverdag, og i dag var det en artikkel hos nettavisen om ei jente fra Tromsø som lider av og lever med enometriose. Jeg fant ut at jeg må skrive min egen endometriosehistorie, siden ingen andre kan gjøre det.

 

En av de mange uretteferdige tingene med endometriose er at det er en lite kjent sykdomstilstand. Også innen helsesktoren -jeg vet ikke hvor mange ganger jeg føler jeg har blitt avfeid med "litt vel kraftige PMS-smerter" eller "det er bare en del av det å være kvinne det". Derfor ble jeg ikke diagnostisert da jeg burde ha blitt det -til tross for at jeg har flere helsearbeidere i nærslekta. Derfor kan jeg heller ikke fortelle min historie i kronologisk rekkefølge -hvilket jeg egentlig liker dårlig, men det får stå sin prøve.

 

Vi slet med å få barn. Gjennom tenårene hadde jeg blitt foret med prevansjonsinformasjon gjennom skole, helsetjeneste, media og velmenende og/eller bekymrede slektninger, så jeg ble nesten litt forbauset over ikke å bli spontant gravid med en gang jeg droppet pillen. Ikke intellektuelt forbauset, jeg hadde da lest statisikker, men jeg følte meg rett og slett litt snytt. Skulle man ikke "havne i uløkka" dersom man ikke passet seg? Vi fortsatte å prøve -nå hadde jeg droppet pillene og fikk tilbake kjipe menssmerter og ekstra hormonsvingninger som jeg hadde sluppet unna i årene på pillen. Vi fikk månedlige nedturer og jeg kjente litt på at jeg rett og slett gledet meg til "pliktåret" med prøving var omme -jeg skjønte at vi trengte hjelp. Vi skulle tydeligvis være 1 av 10 som ikke greide å få barn selv.

 

Utredning for ufrivillig barnløshet startet med samtaler, sædprøve av gubben og lapraskopi av meg for blant annet å sjekke egglederne. Da jeg våknet opp av narkosen hadde de funnet endometriose på bukhinnen, bekkenet og i fossa douglasi. Både gammelt endo-vev og nyere, rosa endometriose hadde kirurgen brent bort med laser mens hun var inne. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg ble glad. Jeg hadde fått en diagnose og kunne begynne å sette meg inn i rekkevidden av det.

 

Jo mer jeg leste jo mer kjente jeg at ting falt på plass. Ting fra min tenårstid. Ikke vanlig å bli så sjuk av mensen at du ikke greier å ligge stille, men må rugge fram og tilbake på ryggen på det oppvarmede badegulvet som 17-åring sier du? Skal man ikke bruke hårføner på magen for å lindre smertene? Pleier man ikke å måtte spy den dagen mensen bryter ut? Og min status som ufrivillig barnløs. "Endometriose kan føre til vanskeligheter med å få barn. Noen bruker lang tid på å bli gravide, andre må ha medisinsk hjelp for å bli gravide og noen får aldri barn." skriver Endometrioseforeningen. Jeg fikk en ekkel klump i halsen ved å lese ordet "aldri", nå skulle vi jo få hjelp, så jeg måtte bare håpe.

 

Vi fikk hjelp. Det ble ikke en enkel vei, og jeg har skrevet ganske mye om det her på bloggen. Noe av det vanskeligste jeg har vært igjennom hittil i livet var komme igjennom tiden etter at det andre ICSI-forsøket vårt ble avbrutt pga. for dårlig kvalitet på eggene. Jeg begynte å tro at jeg var feilvare og vurderte eggdonasjon i utlandet (det er fortsatt forbudt i Norge -hvilket er ulogisk etter mitt skjønn, vi tillater da vittelig sæddonasjon og har medisinsk kunnskap og kapasitet til å utføre det). Men jeg ble gravid og fødte en sønn i 2011.

 

Jeg fikk en lang og deilig pause fra mensen og dermed også endo-plagene mens jeg gikk gravid og ammet guttungen. Og så ble jeg plutselig gravid igjen. Jeg, som hadde trodd jeg var nærmest infertil. Jeg spontanaborterte etter kort tid og sørget over det. Men jammen ble jeg ikke gravid igjen. Av en eller annen grunn var jeg plutselig blitt kjempefertil! Nå er jeg 30 uker på vei. De vanligste kommentarene på mine "to tette" er "sånn er det jo ofte" -hvorpå man kjenner noen som har slitt og/eller adoptert og så fått nr. 2 på løpende bånd. Jeg, for egen del, tror at endometriosen min har "ligget inaktiv" pga. graviditet og amming så lenge at fertiliteten ikke er kraftig påvirket av endoen -slik som den var før den første graviditeten. Kanskje mer forskning vil gi et slags svar en gang?

 

Som tobarnsmamma vil jeg ha lagt statusen ufrivillig barnløs langt bak meg, og det er deilig å tenke på.

 

En av de tingene jeg imidlertid bekymrer meg over er at jeg venter ei jente. Endometriose kan ha en viss grad av arvelighet. Jeg unner ingen å gå igjennom slike smerter, både fysiske og psykiske -som et resutat av alt man kan måtte gå igjennom. Slett ikke min ufødte datter. Men hvis hun får det skal i alle fall jeg gjøre mitt aller ytterste for at hun blir hørt.

Stikkord:

Global oppvarming og butleren

 

10

 

400 ppm. Det var på twitter. Du var ikke noen dersom du ikke retweetet det den helga i mai 2013. Alle de kule oppdaterte hverandre om hvordan havet, eller helt spesifikt den ene målestasjonen ved Hawaii, nå hadde nådd 400 ppm CO2. Det er skikkelig surt, heretter kommer det bare til å gå nedenom og hjem med klimaet!

 

9

 

Ozonlaget? Nei det har vi reparert for 25 år siden melder FN-sambandet. Det er en av sakene som de liker å dra fram under parolen «Det nytter». Til tross for dette står det klart oppslag på nordiske barnehager når været blir varmere og sola titter fram; husk solkrem til barna! Det er ikke fritt for at man kan undre seg om det usynlige laget fortsatt henger rundt oppi der og gjør jobben sin.

 

8

 

De sure bloggerne som ikke har råd til EL-bil snur seg mot den og angriper den for å være klimafiendtlig. Ikke nok med at den gjerne er bil nummer to, noe som burde gjøre den overflødig i folkerike områder der man har hørt om kollektivtransport ? Neida, den er også dyr å produsere, batteriene er som batterier flest fulle av dritt og strøm må den jo ha. Strøm er strøm, og den har ikke nødvendigvis miljøsertifikat.

 

7

 

Årets flom på indre Østlandet blir den verste siden 1995. Det er rask snøsmelting og fuktig vær i kombinasjon som gjør veiene ufremkommelige og hus nær vassdragene ubeboelige. Selv om en og annen naturviter nok kan tenke sitt om praksisen med å legge huset sitt på flomsletta og så ikke forvente at elva tar en titt innom for å hilse på i løpet av en femtiårsperiode er tapet til å ta og føle på for de som har blitt ramma både i 2011 og i 2013. Selv sindige Gudbrandsdøler mumler ett og annet om klimaendringer, ganske lavt, slik at de ikke skal bli sitert på TV2.

 

6

 

Gudenes egen nedtelling til dommedag er et bittelite atomur som ligger dypt innkapslet i 3,8 milliarder år gammel Prekambrisk stein på sørvest-Grønland, på et sted der ingen kommer til å finne på å lete. Allikevel har de fleste sivilisasjoner med respekt for seg selv en eller annen muntlig overlevering som går på akkurat dette. Ta for eksempel Mayaene. De tok ikke så veldig mye feil når det gjelder tidspunktet for dommedag. Innen vitenskapen pleier man gjerne å være litt romslig, pluss minus 30 år er et helt legitimt slingringsmonn innen karbondatering.

 

5

 

Miljøpartiet De Grønne advarer Statoil på det sterkeste. Fremtidige generasjoner vil aldri tilgi oss hvis vi fortsetter investeringene i tjæresand og oljeboringen i Arktis.

 

4

 

Havnivået er forventet å stige med minst en meter innen 2100 angir sobre forskere hos CICERONE. Andre modeller er ikke fult like edruelige. Men for elvedeltaområdene i Bangladesh og et stort knippe sydhavsøyer er selv en meter nok til at det renner over de fleste støvleskaft.

 

3

 

Globalt har temperaturen steget med 0,74 °C i løpet av de siste hundre årene melder FNs klimapanel. Man skal ikke la seg lure av det lave tallet, det er en hurtig økning, og lokalt kan temperaturen ha steget med 10 ° eller mer! FN er bekymret for videre stigning, vi vil i tidsrommet 1990 til 2100 få en global temperaturstigning på mellom 1,1 og 6,4°, og uansett hvilke tiltak vi setter inn vil grafen tid mot temperatur se styggelig ut som den peker rett i været. Ingen som kan litt om matte og grenseverdier kan finne på å tro at det er bærekraftig!

 

 

 

2

 

I det lille fjellandet Norge vinner Erna og Siv regjeringsmakta i valget høsten 2013. Det første det gjør er å åpne Lofoten og Vesterålen for oljeleting. Oljeselskapene jubler og byr over hverandre i faste brønner og seismiske utforskningsprogrammer. Miljøbevegelsen raser i riksmediene og Kristin roper «nå er Helvete løst!» og hytter med neven.

 

1

 

I en massiv kjedereaksjon fyres de av. Først ut er Toba. Innsjøen begynner å boble og syde. På New Zealand gnir Taupo seg i øynene og våkner fra sin knappe to tusen års dvale. Krakatou forsøker å overgå seg selv når det gjelder aske til røde solnedganger. Den enorme finalen, Yellowstone, blåses av i en gigantisk sky av brennende stein og aske. Jorda rister i en massiv organsvikt og blåser ut alle sine innvoller. Null puls.

 

0

 

 

 

 

-------

Teksten er skrevet av forfatteren bak pseudonymet Margis og eies av vedkommende. Opphavsretten tilfaller vedkommende og norsk åndsverkslovgivning gjelder. Disclaimer: Dette er et kåseri. Ikke alt i teksten har skjedd eller kommer til å skje for den saks skyld.

Stikkord:

Tusen takk for at du var her

Min kjære, umistelige Bestemor Kari døde på torsdag.

 

Det gjør vondt.

 

Jeg har levd med vissheten om at hun alltid var der for meg hele livet mitt, det vil si i snart 33 år. Slik er det ikke lenger. Det gjør så vondt. Allikevel greier jeg å se mange ting jeg er takknemmelig for, og det er det jeg vil at dette først og fremst skal handle om. Hjernen er fin slik, det tar heldigvis ikke så alt for lenge i dyp sorg og fortvilelse før (min i hvert fall) begynner å prøve seg frampå med konstruktive ting.

 

Som at jeg bare en kort stund etter at jeg fikk vite det fant ut at jeg måtte ringe en av mine aller beste venninner. Jeg ville at hun, som flere av barndomsvenninne mine som hadde sovet mange netter i bestemorhuset og fått sine doser med kaffebrød, skulle få budskapet fra meg og ikke bygdesladderen eller facebook. For vi er mange som kommer til å være berørt av at Bestemor er borte. Bestemor hadde så uendelig masse plass i hjertet og brydde seg om så mange av oss.

 

Det var lytt i bestemorhuset, og mange morgener våknet jeg av at hun puslet rundt på kjøkkenet, i gang meg å stelle til et skikkelig frokostbord. Det skulle helst være av alle sorter, omsorgen gikk ofte veien gjennom magen med henne nemmelig. Jeg lå og lyttet til lydene av småpuslig og av elva og kjente meg hjemme. Dette er minner jeg skal bære med meg for alltid.

 

Jeg er takknemmelig for at jeg fikk være den heldige som kunne gi Bestemor et oldebarn. Hun elsket Løveungen uendelig høyt og hadde et bilde av ham som hun gikk om på kveldene for å si godnatt til, har hun fortalt meg. Jeg er også utrolig glad for at jeg rakk å fortelle om jenta i magen, og at Bestemor til og med fikk sett UL-bildet av henne (jeg la det ut her for en ukes tid siden, og Mamma skrev det ut og tok det med til henne). Bestemor var så glad i folk, og unger spesielt.

 

En annen ting jeg også er takknemmelig for er at det må ha gått fort. Selve døden. Hun var litt skjør slik, og redd for så mye. Spesielt å være svimmel. Jeg trøster meg med at når man får det slik som henne så er det som å skru av en bryter (tror jeg). Jeg håper hun slapp å være redd. Hun døde midt i hverdagen, travel og på vei til noe. Det er jeg vel egentlig glad for, selv om egoisten i meg skulle ha hatt henne i mange, mange år til. Jeg ser for meg at hun sitter i sin himmel og snakker hull i hodet på de som er rundt henne om at hun dessverre ikke rakk å strikke ferdig det og det og at hun håper hun rakk å tørke over kjøkkenbenken den dagen, før hun gikk ut. Spøken var ikke langt unna med henne.

 

Det er mange flere ting som går igjennom hodet mitt. Jeg fikk så uendelig mye av henne i løpet opp igjennom årene. Alt for mye til å skrive og mye jeg bare beholder i hjertet. Jeg er glad for at jeg fikk være barnebarnet til Bestemor, jeg sitter med en stor "takk" inni meg. Hun var spesiell, den varmeste og beste, og jeg er takknemmelig for at hun var her.

 

Klæm, M

-------------

 

 
Stikkord:

Vi venter...

Vi venter ei lita jente!

 

I dag har jeg vært på ordinær ultralyd. Det var en supernydelig opplevelse, operatøren tok seg god tid, var kunnskapsfull og imøtekommende og jeg fikk vite masse og se mer.

 

Jeg legger inn bilde av jenta vi venter der hun ligger og titter opp.

 

 

Mor måtte tørke tårene et par ganger. Tenk at vi har laget en baby helt fra scratch, og at den er helt perfekt! Det er rett og slett litt magisk!

 

ultralyd OUL jente gravid magisk

Skuffet over regjeringen

Jeg er også skuffet over regjeringen, akkurat som Håkon Haugli, helsepolitisk talsmann i Stortinget for Areiderpartiet.Han vil, som jeg, endre bioteknologiloven og at det skal åpnes for eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og tidlig ultralyd og for å få til det må noen fremme et ordentlig forslag. Nå feiger AP ut, trolig på grunn av Sp, som er gammelmodige og konservative på dette punktet. 

 

Jeg har tidligere sagt at til høstens valg skal jeg stemme på det partiet som har den klareste ordlyden i at de ønsker å åpne for eggdonasjon og som har det høyt prioritert på gjøremålslista si.

 

Blir jeg nødt til å stemme Høyre???

 

Tidligere ville ikke det vært noe fristende valg, først og fremst fordi de er troende til å dra med seg Krf inn i en regjering, og da kan man fort sitte i samme balletaket som Sp nå har på Ap. Og Krf er om mulig enda mer gammelmodige og kristenkonservative i eggdonasjonssaken. Sekundært har jeg virkelig ikke lyst til å stemme Høyre over den endringa de foreslår i abortloven (kom ikke og fortell meg at det fremmer likestilling). Venstre kan jeg ikke stemme, de vil også gå hand i hend med Krf.

 

Jeg er for likestilling og er dessuten tidligere ufrivillig barnløs -og dermed kjent med hvor viktig instinktet om forplantning er. Jeg mener at det må stilles likhetstegn mellom sæddonasjon og eggdonasjon fordi det dreier seg om arvemateriale, det medisinske argumentet om at det ikke er like enkelt å høste egg som sæd er en avsporing, man er i stand til å håndtere dette på norske sykehus i dag. Jeg mener også at man må vekk fra lovteksten som sier at den som føder barnet er dets mor. Igjen er vi medisinsk i stand til å omgå dette (ref. surrogatidebatten) så vi må kunne adressere genetikk mellom mor/barn på samme måte som vi håndterer genetikk mellom far/barn lovmessig. 

 

Jeg ønsker meg modige politikere som tar debatten, konskvensen av den og samler sitt parti under ett. Jeg har ikke gjort ferdig min kartlegging enda, det er enda noen måneder igjen før jeg må bestemme hvilket parti jeg vil stemme på. Enn så lenge er jeg ikke særskilt imponert over noen.

 

Oppdatering

Det har det ikke kommet noe ordentlig fra min kant på lenge. Jeg har vært for lykkelig. Jeg har vært i for dårlig form. Jeg har vært for travel. Men jeg føler at jeg er skyldig et innlegg nå. En oppdatering. Det har skjedd så utrolig mye. Spøker med at det er like greit å ta alt på en gang, så er man ferdig med det. Eplekjekt liksom. Men det er ikke planlagt, det ene tok det andre, og slik har det blitt.

 

Jeg skal bytte jobb, flytte og føde i løpet av det neste halve året.

 

Jobben var planlagt, i alle fall delvis. Jeg har trivdes i jobben min i det store og det hele. Men det var en utålmodighet som kom snikende i fjor høst en gang. En kollega av meg, som forøvrig også skal bryte litt mønster og snakket om det av den grunn, beskrev det som "femårskløen". Man må endre noe og bryte noen mønstre etter omtrent fem år mente han. For meg stemte det ganske bra, det tok meg bare ytterligere et halvt år før det klødde tilstrekkelig. Og da jeg bestemte meg gikk det utrolig fort. Jeg er heldig, og har tydeligvis en attraktiv utdannelse, for jeg fikk noen gode tilbud og valgte et av dem. 

 

Dagen etter signert kontrakt testet jeg positivt etter å ha tisset på pinne. Det var ikke bare lykkelige tanker for for igjennom hodet mitt da. Det passet utrolig dårlig akkurat nå. Dessuten kom jeg til å miste igjen. Hva skulle jeg gjøre i forhold til ny jobb? Jeg ville måtte si ifra før jeg begynte. Dessuten kom jeg til å miste igjen. Jeg kom til å bomme på barnehagefristen. Dessuten kom jeg til å miste igjen! Jeg hadde søkt forandring og fått det så til de grader. Jeg skjønner nå, når to-tre måneder har gått, at jeg rett og slett var redd. Jeg trodde ikke at vi kunne lage barn selv. Jeg trodde at alt kunne rakne og falle sammen, både jobben og graviditeten og hele den mentale helsa.

 

Men hvis det alikevel skulle gå bra, burde vi ikke skaffe oss større husrom? Vi hadde vært på visninger og vært i budrunder allerede, ideen var ikke ny. Men nå hastet det plutslig litt mer. Klart at det finnes værre tilværelser for en familie på fire enn å bo i en treroms leilighet, men vi ville komme til å få behov for større plass etter hvert. Jeg trålet finn enda en gang. Vi bor i en by med latterlige huspriser, og vi hadde allerede noen minstekrav om plassering, antall rom og størrelse, så helt enkelt var det ikke. Alikevel ordnet også det seg på den mest nervepirrende måte. Vi vant en budrunde, tapte på forkjøp, men ble ringt opp igjen en ukes tid etterpå; ønsket vi alikevel å stå ved budet vårt? Klart det! Nå står vi midt oppe i forberedelser for salg av leilighet med alt som hører med, vi overtar et koselig, akkurat passe rekkehus til sommeren.

 

Oppi alt dette lever jeg hverdagen min. Jeg leverer løveungen i barnehagen. Jeg leker med ham og finner på ting i helgene. Den umistelige, fantastiske verdens beste mannen lager middag. Jeg har vært så kvalm og slapp at det har vært tider hvor jeg bare har slept med meg kroppen gjennom gjøremålene. Men det spises, soves, arbiedes og leves. Og magen vokser. Jeg kjenner at Overraskelsen gjør mer og mer av seg. Da tillater jeg meg å kjenne og smile. Det går seg til og energien er på vei tilbake. Det er fortsatt tre hundre gjøremål igjen før vi begynner å komme på plass, men vi får ta dem en og en.

Stikkord:

Ikke legg på deg mer enn 16 kilo!

Vel og merke hvis du er gravid.

Dette rådet kommer fra den norske Mor og Barn-undersøkelsen og er så fint slått opp i blant annet Aftenposten i dag.

Jeg lurer bare på hvordan man har tenkt at dette skal foregå i praksis. Kommer det noen og tvangsveier deg og passer på at du ikke spiser mer enn 40 gram sjokolade for dagen? Eller holder det å prøve å gjøre gravide enda mer usikre og å gi dem enda mer dårlig samvittighet enn de hadde fra før ved å skrive slike saker?

For ordens skyld så skjønner jeg at det er et velment råd om god helse, men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Jeg har prøvd både slanking og graviditet med dertil vektøkning. Jeg kan love deg at det er omtrent ti ganger enklere å gå ned 10-12 (eller 16 om du vil) kilo på eget initiativ enn det er å kontrollere en vektoppgang på tilsvarende kilo samtidig som du balanserer kostholdsråd, treningsråd og svangerskapshormoner gjennom en graviditet.

På et eller annet tidspunkt sluttet det å være greit å mobbe feitinger i riksmedia. Når kommer dagen gravide får oppleve den samme rausheten?

 

Stikkord:

Jeg venter ikke lenger

Jeg har skrevet om spontanaborten før. Det jeg imidlertid ikke har skrevet om er at det tok mye lenger til enn jeg trodde å komme igjennom alle tankene og følelsene. Jeg var trist lenge.

Nå er jeg ikke så trist lenger, ser at jeg har så vannvittig mye bra gående. En del av "terapien" om du vil, var å tillate meg selv å være litt trist. Jeg har skrevet dette diktet som jeg tenkte jeg skulle dele med dere:

 

Jeg venter ikke lenger

Jeg venter ikke lenger
en varm og vakker vår
der løvtrærne ærbødig
og grønnprydede står
Jeg venter ikke lenger
flagget lekende i vind
ei gleden springe ut som knopp
og sang i eget sinn

En annen vår vil komme
-den vet jeg intet om
For våren vår er omme
-alt lenge før den kom

Jeg venter ikke lenger
et hode fullt av dun
Og ikke får jeg snuse
din søte duft så lun
Små, korte, sterke fingre
tar ikke tak i meg
Det skulle ikke vokse
og bli et barn av deg

Stikkord:

Jeg vil også si noe om mobbing

Tre saker har spesielt fanget oppmerksomheten min i media i det siste. Den ene er mobbingen av tykke folk generelt og da spesielt Jørgen Foss av Kari Jackeson. Den saken har det blitt skrevet mye om. Jeg kjenner at jeg ikke helt tenner på pluggene på hverken på vegne av de tykke eller de tynner, men jeg reagerer på mobbingen. Det beste jeg har lest i denne saken er Britt Nesteby Obrenovics debattinnlegg "Hvor tror du barna tar det fra?".

En annen sak jeg nylig har lest er saken der en homofil og en transperson så så anderledes ut at de ble fysisk angrepet bare for å være på Tøyen. Denne saken er bare trist!

Den tredje saken jeg har tenkt mye rundt er Abid Raja sin kronikk "En begrenset ytringsfrihet".

 

Min mobbehistorie er ikke unik. Den er ikke en gang spesielt original. Ikke desto mindre er den smertefull og sann, og hvis jeg kjenner godt etter er det grodd en skorpe på et sår der et sted. Hvis jeg peller vil det kanskje åpne seg litt i kanten med et "er jeg bra nok?" Margis er voksen og vet at -ja, det er jeg. Men den åtteåringen jeg var finnes et sted inni der.

Jeg gikk på en veldig liten barneskole på et veldig lite sted en plass i Trøndelag. Min familie er innflyttere. Det er sånt man holder rede på der i bygda. Til tross for at innflyttingen skjedde for to generasjoner siden telte slikt. Jeg regner med at det var fra de voksne ungene plukket opp at jeg og mitt slag var anderledes, og det var derfor jeg ble plukket ut.

Skolen jeg gikk på var todelt, med småskole og storskole. Jeg tar ikke mye i når jeg regner med at tre fjerdedeler av elevene var i nær slekt med rektor.

Jeg var anderledes og ble mobbet. Det dreide seg om hvilken farge jeg hadde på sykkelhjelmen, hårfarge eller andre banale ting. Det var et lite skliehus med lås på der jeg ved flere anledninger ble stengt inne hvorpå de andre ungene banket på sklia for å skremme meg eller få meg til å gråte.

De var bare unger. Jeg har ikke tenkt vondt om dem på mange, mange år. Det jeg imidlertid ikke kan tilgi er den elendige holdningen skolen viste da jeg gråtende tok det opp med lærerne og rektor, det at jeg ble mobbet.

Jeg tror den dag i dag at det er bygdedyret og skolen sin feil at det ikke ble gjort noe. Jeg var jo innflytter, kanskje var jeg anderledes?

Min historie endret seg med tid til å bli en ganske annen. Jeg byttet for eksempel skole og fikk det veldig mye bedre. I dag har jeg valgt å bosette meg i en større by der jeg til daglig møter et mye bredere spekter av flerfoldighet og anderledeshet enn det den lille bygda makter å se for seg. Jeg elsker livet mitt her.

 

Men tilbake til de tre sakene og mobbing. Jeg føler saken jeg har linket til har noe til felles. Alle snakker om grupper som skiller seg mer eller mindre ut og alle viser hvordan man kan gjøre noe alvorlig galt eller noe primitivt og ondskapsfult i måten å distansere "oss" fra "de andre" -eller de skildrer hvordan det går an å se på egne holdninger, ta et oppgjør og vurdere hvordan man kan vise seg empatisk og bygge bro i stedet for å ta avstand. Hvem ønsker du å identifisere deg med?

 

________________________________________________________________

"Kari Jackeson" "Jøregen Foss" "Abid Raja" mobbing bygdedyret anderledes

Berg- og dalbane

Livet er en berg- og dalbane. Jeg er oppe, jeg er nede og det går så vannvittig raskt i svingene at jeg ikke alltid vet hvor jeg er på vei.

 

Uoffesielt har vi starta prøvinga på en lillebrøster. Dette skulle være hemmelig denne gangen. Hvis vi lyktes kunne jeg stå fram lykkelig, på vei til å bli mor i en glad liten kjernefamilie med bunnsolid fundament. Jeg hadde dratt venner å familie så tett inn på prøverhistorien vår da vi jobbet mot å få Løveungen at nå tenkte jeg å holde kortene tettere inn mot brystet. Det er vel og bra i teorien, det er bare at noen ganger er man så sykt lykkelig at man må involvere folk, og noen ganger er man så ulykkelig at man trenger vennene sine inderlig.

 

Uansett -nå blir det blogginnlegg, om jeg er "anonymeMargis" for  deg eller en du kjenner godt.

 

Vi skulle prøve. Det er som en liten kjærlighetserklæring, en liten hvisken, noen blikk mellom to som kjenner hverandre godt. For det er jo privat, selv om mange har meninger, -sterke og av og til offentlige meninger, om familieplanlegging. Men jeg tenkte med meg selv at det ikke hastet. Det tok fire år fra ideen om Løveungen ble født til det faktisk ble noe fødsel ut av det. Derfor var det en morsom lek å teste seg for eggløsning for å se om man kunne "treffe" denne -det ville uansett ikke bli noe av tenkte jeg. Vi skal jo få søskenforsøk på klinikken -sånn er regelen. Videre var det merkelig den natta jeg våknet av kniping og stikk i underlivet -slike jeg ellers har tolket som festesmerter. Og så kjente jeg meg tørst, uggen, oppblåst og trøtt. Jeg kunne ikke sove på magen uten ubehag. Tankene kvernet. Hva hvis...?

 

Jeg måtte teste meg. Jeg stresset slik at jeg gjorde feil med billigtesten min -men var det ikke en strek ekstra der alikevel? Er det mulig? Gikk stresset, grublende, lykkelig og vimsete rundt hele denne dagen. Gubben hadde satt ned foten for mer testetøys da det uansett ikke ville være morgenurin igjen. Men så kom en natt og en morgen etter det igjen -og jeg testet positivt. På to tester denne gangen! Jeg var gravid!

 

På de høye toppene er det utsyn, man puster fritt og føler for å le hele tiden. Tankene strakk seg vidt. Det kunne bli en vårunge. Vi kunne ha en varm og deilig sommer med pjusk og kos. Hvor lykkelige vi skulle bli. Men i berg- og dalbaner går det nedover også.

 

Fire dager fikk jeg være i gravidhimmelen. Tidlig en morgen begynte jeg å blø. Og blø. Og blø. Jeg blør enda.

 

Det er tungt å late som om verden ser lik ut som den gjorde før dette skjedde. Jeg kan ikke bare hoppe tilbake og ha det ugjort. Følelsen av tomhet er tidvis nesten uendelig. Det er tomt i hodet, men i kroppen også. Symptomene mine er helt borte. Så det hjelper egentlig ikke at noen "kjenner en som hadde styrtblødning men alikevel...". Det er ekstra tungt fordi det er så mange hormoner involvert -jeg er ikke helt normal. Da er det vanskelig å holde hodet på plass.

 

Logikken forteller meg allikevel at det er fryktelig mye bra i det som har skjedd. Tenk at vi klarte det! Det å bli gravide på egen hånd. Det trodde virkelig ikke jeg at gikk an med vår prøvehistorie. Det er et stort lyspunkt.

 

Og så er det fortsatt slik at jeg er et lykkelig menneske. Jeg mener det. Jeg føler meg som verdens heldigste fordi jeg har det jeg har. Verdens deiligste Løveungen og en helt av en mann. Hverdagsheltene er de beste synes jeg -det er flest hverdager. Jeg har flotte venner også -som vet når det er fint å bare være der. Jeg er et heldig menneske.

 

Logikken forteller meg også at en av seks svangerskap ender i spontanabort -så hvorfor skal ikke jeg oppleve det. Dette livet ville ikke uansett -kanskje var det genfeil eller noe med utvikling av morkake. Hvem vet.

 

Men jeg forbeholder meg retten til å føle meg trist akkurat nå. Det kommer ikke til å vare så lenge. Jeg tror jeg kommer til å tenke på denne tiden med en bittersøt smak i munnen i framtiden. Det er så mange følelser som rører seg i meg. Det er livet som banker på det.

 

_________________

spontanabort SA EL gravid test eggløsningstest prøving hemmelig bittersøt

Join the dark side ørevokskake

Join the dark side!

 

Jeg hadde hørt hvisking i krokene. Spesifikt den ene kroken på Cacas, der de har en hel reol med geletuber og fargespray. Man hadde hvisket om en kakeoppskrift så mektig, en blanding som ville få tennene til en hver alkymist til å løpe i vann, en kake så god at den ville få deg viet til den mørke siden av kraften. Det ulmet i meg som i en besettelse, denne kaken måtte jeg bake til Siv og Eiriks bryllup, koste hva det koste ville.

 

I de dunkle bakgatene på Grønland sporet jeg opp en sith-mester jeg hadde hørt kunne hjelpe meg med bakinga. Det var lett å love troskap og sju år i padawan-tjeneste, jeg skulle få lære oppskrifta i bytte!

 

Først tar man den mørkeste av alle mørke sjokolader og smelter den forsiktig i et vannbad. Sjokoladen helles så i en rød Vader-form man kan kjøpe dyrt med penger og litt blod hos handelsfolket på Outland. Dette må så stå kjølig og stivne. Mditer gjerne over den lange tiden det tok Senator Palpatine før han endelig kunne stå fram som sitt egentlige jeg, Darth Sidious.

 

Bunn:

5-6 eggehviter - piskes stiv, evt. bruk kraften til å skremme den stiv

300 g melis

300 g mandler - males, visualiser eksploderende rebell-fartøyer

Bland dette sammen, og del røra i to med lyssabel. Stek i to like store former (en til topp og en til bunn) på 180 grader i 25-30 minutter

 

Krem:

6 eggeplommer

200g sukker

1 dl fløte

            Røres sammen i kjele på svak varme. Rør til det tykner. Ta av plata

150 g meierismør - røres inn mens det avkjøles

Drypp i rød konditorfarge til du får en fin og rik lava-farge for å minnes hendelsene som endelig fikk Anakin til å transformere seg til Darth Vader. Avkjøl godt, pynt og strø over litt mørk sjokolade.

 

Join the dark side - we have cake

 

 



Stikkord:

Min fødselshistorie

Da jeg våknet tirsdag 10. august hadde jeg vondt i korsryggen. Det kunne minne litt om mensmurringer. Det tolket jeg som positivt. Jeg var da 40 uker og 6 dager på vei med den etterlengtede Løveungen vår og hadde rukket å bli lei. Lei varmen, lei de opphovnede føttene, lei bekkenet som var skranglete og vondt.

 

Jeg kunne for så vidt godt ha begynt enda lenger bak i tid. Det har vært en lang vei å komme til punktet der man kan begynne sin fødselshistorie. Men det hører kanskje med til prøve-(og feile-) historie og senere «min gravidhistorie». Nei, jeg tror jeg nøyer meg med å nevne at jeg tidligere denne uken hadde fått et knippe kviser og hadde gransket meg selv i speilet. «Kjære, se her! Ser ikke nesa mi stor ut?» «Nei, den ser fin ut» hadde det kommet fra datarommet, uten å titte opp. Jeg vil tro at ni måneder med gravidhormonell kjæreste gjør at en del standardsvar forhåndsprogrammeres. Vanligvis kommer han vel unna med delvis vage og generelle, om enn godt mente komplimenter, men ikke denne gangen. «Jeg mener, har jeg ikke fått litt sånn fødeansikt?». «?» og så videre.

 

Men tilbake til saken. Tirsdag ettermiddag fikk jeg etter hvert ordentlig vondt i ryggen. Måtte legge meg litt på sofaen og kommandere, egentlig hadde jeg planlagt å lage middag den dagen, men nå trengte jeg stand-in. Vi fikk da mat for det, det er godt å være to. Jeg må si jeg har stor respekt for den som av ulike grunner går igjennom svangerskap og fødsel alene. Etter middag skjønte jeg at dette var regelmessig og at vi endelig var i gang. Endelig!

 

Som vitenskapelig orientert måtte nødvendigvis akademikeren i meg ha dette registret. En rieteller var allerede lagret under favoritter på den bærbare, og så var det bare å begynne å samle harde fakta. Jeg startet opp med rier hvert tiende til tolvte minutt, de varte i 40-50 sekunder. Men det var lettere å telle intervaller enn lengde på rier, oppdaget jeg. Det var uansett ikke noe å ringe sykehuset om enda, selv om det riktignok var noe å ringe hjem om. Dette var jo super-spennende! Jeg brukte de første timene på å ordne litt rundt meg. Finne fram fødebaggen, smøre nistepakke, vaske en amme-bh og slike ting. Det var nå det skulle skje, og jeg var ikke den som skulle bli tatt uforberedt i timen. Jeg fikk energi mer enn jeg brukte i et par-tre timer. Sikkert fordi jeg var så spent.

 

Det økte på, sakte men sikkert utover natta. Selv kunne jeg ikke sove, men sende gubben i seng utpå natta. Han kunne kanskje trenge kreftene senere, tenkte jeg. Det var godt tenkt, men jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang her, la oss bare konstatere at jeg fortsatt var i stand til rasjonell tenkning. I tretida natt til onsdag begynte jeg å bli feig. Det gjorde vondere og vondere. Jeg gikk fram og tilbake mellom stua og gangen mellom riene, det hjalp litt mot smertene i ryggen. Fram til nå hadde jeg stort sett bare opplevd «koseriene», og det faste, framoverbøyde grepet om kjøkkenbenken ble stadig oftere erstatta av posisjonen ruggende på alle fire. Og nå var jeg alene. Det var mørkt, og regnet ute. Ingen lyder utenom mine regelmessige stønn kunne høres i huset. Riene kom med 4-5 minutters mellomrom og varte i over ett minutt. Det måtte da være greit å ringe sykehuset nå? Jeg kapitulerte, ringte fødeavdelinga ved Ullevål. Om jeg kunne komme inn til dem nå?

 

Det kunne jeg. Gubben kom ut av soverommet, trøtt i trynet. Han hadde fått to-tre timer, slett ikke nok, men var klar til dyst. Vi pakket oss inn i bilen og kjørte gjennom natte-Oslo mot Ullevål.

 

Vi fikk komme inn på Føde B og ble plassert på et mottaksrom i fem-tida på morgenen onsdag. Fikk på plass pads til en ctg-måling og så registrerte den trivelige jordmora riene mine og babyens puls. Jeg syntes målingene var umåtelig spennende og fulgte nøye med. Jordmora hadde vel sett mer spennende, fikk jeg inntrykket av, men hun ville gjøre en undersøkelse. Hun fant fram gummihansken sin og konstaterte at jeg faktisk hadde 3 cm åpning. Hun hadde hatt mistanke om at det bare var modningsrier jeg hadde og at jeg ikke var i aktiv fødsel, men siden jeg var kommet i gang med såpass åpning fikk vi tildelt et rom.

 

Spennende! Dette var rommet vi skulle møte ungen vår i for første gang!

 

Og så gav vi oss til å vente. Riene kom og gikk. Og det tok tid. En ny ctg-måling viste at jeg hadde cirka tre rier, med litt godvilje, på ti minutter. På formiddagen hadde ny jordmor gått på vakt, og hun ville vit hvor mye åpning jeg hadde. Vi ble temmelig skuffa da det fortsatt bare var tre og en halv cm åpning. Dette kom til å ta på tida. Jordmor spurte om det var greit at hun var litt hardhendt, noe det var, og så ble jeg strippa for å se om det hadde noen videre effekt.

 

Ellers kunne jeg jo gå litt rundt og se om det hjalp. Jeg hadde allerede tråkket opp en sti mellom vinduet, rundt døra og bort til hjørnet og vi bestemte oss for å ta en tur i kantina. Det var ordentlig drittvær, og jeg som var vant til en etter gravidstandard temmelig varm sommer fikk en gufsen opplevelse over tunet med elleve grader og regn da jeg i tillegg tråkket på en løs brostein og fikk regnvannet sprutende oppover leggen. Men det var greit å få beveget seg litt. Vi spiste vafler i kantina og jeg holdt et hardt grep om hånden på gubben eller bordplata med jevne mellomrom.

 

Tilbake på rommet ble jeg sjekka nok en gang i tolvtida. Stusselige tre og en halv-fire cm. Jordmor satte seg ned for en samtale med oss. Hva om vi reiste hjem igjen? Vi skulle få med oss en stikkpille, en Paralgin Major, slik at jeg kanskje fikk hvile litt. Nå hadde jeg hatt rier lenge og liten fremgang. Vi takket ja. Følte oss litt stusselige da vi pakket sammen og ruslet nedover gangen. Men det skulle jo bli godt å hvile litt. Jeg hadde en lang natt uten søvn bak meg allerede.

 

Hjemme fikk jeg i meg litt mat, sendte statusoppdatering til sladrevennene på forumet (jeg turte ikke forklare at jeg faktisk var hjemme, det fikk heller komme fram av sammenhengen senere, jeg hadde jo vært så fornøyd med at vi ble innlagt på Ullevål og skrytt litt av at de ikke skulle sende oss hjem igjen) og så tok jeg pillen min. Den funka, og jeg sov først rett ut i to timer. En liten tur opp og vake før jeg sov i ytterligere en time. Deilige tre timer! Da jeg våkna igjen følte jeg meg mye bedre. Det eneste var at riene mine ikke var så kraftige lenger, vi måtte med andre ord belage oss på at det skulle bli kveld og natt igjen.

 

Det ble en relativt rolig kveld. Fikk mat, hadde mindre regelmessige og ikke så sterke rier og følte meg litt bedre. Skjønte at her bestemmer ikke jeg, det får bare ta den tida det tar. Gikk faktisk og la meg i halv tolv-tida. Kunne jeg få mer søvn skulle jeg ta i mot med takk.

 

Jeg kan ikke skryte av at det var effektiv og særlig behagelig søvn. Men søvn var det jo. Jeg måtte opp på fire mange ganger og gynge meg gjennom rier, men jeg fikk da sove i mellom, og det var da noe. I firetida våknet jeg av veldig kraftige rier som kom jevnt. Da måtte jeg ut på stua og vandre litt fram og tilbake. Var vi kommet lenger kanskje? Men det dabbet litt av igjen, etter ei stund var jeg tilbake på to til tre rier på ti minutter, så jeg gikk tilbake til senga igjen. Klokka seks våknet jeg igjen av kraftige rier og denne gangen var det to til tre minutters intervaller. Det gav seg ikke. Endelig! Nå måtte jeg da være i aktiv fødsel.

 

Vi ringte Ullevål. Om jeg kunne ta en dusj og se om det var like regelmessig? Jovisst kunne jeg det. Og det gav seg ikke. Eneste forskjellen var at jeg nå ble våt. Ok da, det er smertelindrende å dusje. Men det er ikke særlig smertelindrende å tørke seg etter dusjen eller å kle på seg, for den saks skyld. Vi ringte opp igjen. Om de kunne få ringe oss tilbake om litt? Svarte! Jo, de måtte da få lov til det.

 

De ringte oss etter fem minutter. Dessverre fikk vi rett i våre mistanker, det var stappfullt på Ullevål, og vi ble henvist til Drammen sykehus. «Ja vel» tenkte jeg. Jeg hadde bekymret meg litt på forhånd for at det kunne bli fullt og vi skulle bli henvist andre steder. Men nå gjorde det ikke noe. For jeg var ikke i tvil lenger, nå var vi i gang og et sted måtte jeg jo føde. Det kunne like godt bli Drammen som noe annet sted.

 

Klokka åtte presis svingte vi ut i Oslos morgentrafikk for å vende snuten sørover og vestover. Men søvnen hadde gjort underverker, og med en post som ventet på meg i Drammen og full guff på setevarmeren så jeg ikke mørkt på tilværelsen.

 

Vi ankom Drammen sykehus som en klisje i en film. Parkerte rett foran inngangen (riktignok etter å ha sett et skilt om akutt parkering i under 30 min) hvorpå jeg pustet og peset meg inn og erklærte til damen i informasjonen at hun gjorde best i å peke oss i retning føden. Fødeavdelinga virket hyggelig og skjermet, og vi ble godt mottatt og plassert på et mottaksrom. En ny ctg-registrering og undersøkelse viste at jeg var i aktiv fødsel og hadde 4 til 5 cm åpning. Framgang! Endelig var det bekrefta. Personalet informerte om alt de hadde å tilby; spesielt god likte jeg at det var mulig å føde i vann. Det ville jeg ikke ha fått på Ullevål, ikke som førstegangsfødende. Jeg fikk tildelt rom, klyster ble satt og jeg fikk dusje mot korsryggsmertene.

 

Vi oppdaget en ulempe med å ha fått nytt sykehus; Ullevål hadde fortsatt papirene mine. All info om blodprøver og mine fire eksemplarer av fødebrevet lå i den fine plastmappa, antageligvis stuet unna på en jordmor-pult på føde B. Heldigvis hadde jeg helsekortet mitt og en kopi av fødebrevet som egentlig skulle være gubbens og fikk levert det til jordmor. Ullevål fikk heller fakse det grøvste, det var tross alt de som ikke hadde plass til meg.

 

Etter to timer ble vi undersøkt igjen, da var det nok en cm som hadde åpnet seg. All right, det gikk ikke super-fort, men det var ytterligere fremgang, så det var godt å høre. Jeg ble tilbudt akupunktur mot smertene og takket ja til det. Det var greit, kjente en del strømminger av noe slag i beina. Det var sikkert bra for meg, uten at jeg helt kan peke på noe definitivt.

 

Da jeg var åpnet til 7 cm foreslo jordmor at vi skulle ta fostervannet. Det kunne jeg godt like. Hun kom med en lang heklekroklignende sak og stakk hull på fosterhinna. Vannet som rant ut kjentes merkelig, som om jeg tisset på meg uten å kunne gjøre noe med det. Umiddelbart ble faktisk riene sterkere. Nå var det temmelig vonde rier og i tillegg kjente jeg spark fra babyen bedre. «Filteret» var tatt av.

 

Gubben skal forøvrig ha masse ros for sin eksemplariske støtte under hele forløpet. Han masserte, gav støtte til korsryggen, styrte unna når jeg bryskt gav beskjed, hentet og bragte hva nå enn jeg ville ha og var en skikkelig god fødselshjelper. Er om mulig enda mer forelsket etter å ha opplevd denne siden av ham.

 

Nå var riene skikkelig sterke og jeg hadde vondt. Jordmor forklarte at jeg ville kunne få en liten dose morfin etter hvert hvis jeg skulle komme til å trenge det, men hun ville gjerne tappe i fødebadekaret for å se hvordan jeg responderte på det. Noen kunne få svakere rier advarte hun. Jeg var for alt på dette tidspunktet, og det var godt å få beskjed om at fødebassenget ble gjort klart.

 

Å legge seg i det varme vannet var deilig. Dersom man kan bruke et slikt uttrykk i den settinga da. Det beste av alt var at riene fortsatte å være effektive. Jeg åpnet meg til 8 cm, på det tidspunktet var det temmelig jævlig å være meg. Begynte en ny ri med å si «Nei, nei, nei! Nå kommer det en til». Jeg fikk ikke egentlig lov til å presse enda, det var fortsatt en kant igjen på livmormunnen, men nå begynte kroppen å ta ansvar på eget initiativ. Jeg greide ikke å la være å presse. Hodet til babyen sto godt nede mot rompa og når jeg presset dyttet det på den kanten. Vondt, vondt, vondt! Jeg maste etter morfinsprøyta jeg hadde blitt lovet, tagg og ba. Fikk 0,4 mg i sprøyteform og kjente at jeg faktisk greide å slappe litt av mellom riene.

 

Følte meg som den pingla mellom riene. Jeg stønnet, skrek, rautet og knurra. Det var i det hele tatt veldig lite estetikk over hele opplevelsen. En brølende kjerring liggende, sittende eller knelende i et badekar fullt av blod- og slim-ubåter. Men det måtte til. Og jeg fikk masse ros og støtte. De sa endatil jeg var flink.

 

Endelig fikk jeg beskjed om at jeg kunne presse. Og jeg pressa det jeg var kvinnfolk om. Jeg fikk kjenne en helt enormt sterk smerte på framsida av fødekanalen, det brant! Midt oppe i det hele fikk jeg beskjed om å prøve å ta det rolig og vente på neste ri. Rolig liksom! Men jeg prøvde i det minste å høre etter, og så fikk jeg presse igjen. Et vilt øyeblikk i smerte, og så kunne jeg se hodet komme. Blod farget vannet i bassenget rødt, og det vesle hodet var grålig hvitt. Ei ny ri og så smatt kroppen ut etter hodet. Jeg hadde født! Fikk barnet opp på brystet med en gang. Det sved litt der navlestrengen ble spent stramt mellom barnet og morkaka som fortsatt satt fast inni der, men jeg hadde en sprell levende baby i armene! Nesten med en gang begynte fargen å komme seg, og så skrek han til i sjokket.

 

Barnepleier og jordmor styret og la på handklær. Gned av ham masse fett som han var dekt med. Så fikk gubben klippe navlesnora. Babyen min var fri og i armene mine. Jeg visste da at navnet vi hadde tenkt på passet godt. Han var en sterk en!

 

Jeg greier ikke å skrive dette uten å gråte en skvett. Det er så vanvittig flott og fantastisk. Jeg er så enormt takknemlig for at akkurat jeg har fått lov å bli mamma.

 

Det skjedde en hel del andre ting også. Morkaka ble født. Den skled ut temmelig uanstrengt og gjorde ikke mye ut av seg. Jeg fikk klatret opp på en seng og ble etter hvert kjørt tilbake på rommet vi først hadde fått. Sønnen vår ble målt og veid. Han fikk en sprøyte med K-vitamin. Etterpå fikk jeg vite at han hadde 9 i score på Apgar etter 1 minutt, og 10 etter 5 minutter. Han ble født klokken 16.07 torsdag 11. august og veide 3680 g og var 52 cm lang. Men dette er detaljer. Det viktige var og er at han er her hos oss.

 

Stikkord:

Helt enkelt genialt!

Hvorfor visste jeg ikke om dette før? Det skjer med jevne mellomrom; jeg prøver et tips og oppdager noe helt genialt.

Det er ikke alltid man er mottagelig for nye tips; hvis noe virker, hvorfor fikse det, liksom? "Slik har vi jo alltid gjort det (her i bygda)", sier man, misbilligende. Hva for slags heksekunster er det du forsøker å selge meg? Man vil jo ikke la seg lure.

Faktsik har jeg sett et tv-program som hevdet at akkurat denne evnen til å herme etter det som tidligere er innlært i stedet for selv å forsøke problemløsning er et av nøkkel-elementene i utviklingen av menneskerasen. Gorillaene, derimot ville ha prøvd noe nytt hver gang, og er derfor ikke avhengig av å designe systemer på samme måte som mennesker er. Men det var en skikkelig avsporing.

Så hvor finnes alle disse lure tipsene som jeg i større grad, åpenbart, bør teste? Svigermor er et eksempel. Hun har for eksempel gitt meg en veske-holder og en flekkfjerner som faktisk greier selv blåbærflekkene. Veskeholderen er intet mindre enn genial for en som lever det urbane storbylivet, i passende balanse mellom nonchelant og paranoid for at noen skal stjele veska di. Man kan også finne en del smarte tips på nettet, etter sigende. Men man skal ikke tro alt man leser heller;-)

Men denne gangen var det det kommende barnet som indirekte fikk meg til å prøve noe nytt. Jeg drev og nett-shoppet bleietilbehør og klikket i nysgjerrighet på fanen "til mor". Der var de. Tøybindene og truseinnleggene av stoff. Det måtte prøves.

Og glad er jeg for det. Det var en helt annen verden. Her er det at jeg kan bli litt... grafisk? Er du sart av natur, ta meg bare på ordet. For som gravid, så må man bare leve med at kropp er kropp. Økt utflod er et problem, surhetsgrad og lukt kan være det også. Man kan få sopp, og får det gjerne i enda større grad av klissete engangs truseinnlegg som holder fukten innestengt. Med tøy, derimot får man puste.

På bildet ser du noen av variantene man kan få kjøpt. Prisen lå på ca 70-100 kroner pr stk, men det var litt ulike fraktordninger som også betydde litt. Øverst til venstre et innlegg fra Imse Vimse (inngikk i en 3 pk), et fra Randumosity, et fra Sjiraff Design. Nederst til venstre er et av innleggene fra Lunette og det bindet nede til høyre tror jeg er fra Fresh Moon (det har sperrelag i fleece). De to øverst til høyre var veldig enkle å tilpasse trusene. Ellers er jeg fornøyd med alle variantene. For ordens skyld: Jeg har ikke blitt sponset av noen for å skrive dette innlegget.

For meg blir dette nok et trumf-kort i debatten om engangs- eller tøy-bleier. Hvis jeg ikke gidder en liten lapp en gang, av engangs mellom beina, nå når jeg vet at jeg har et valg, så skal jeg ikke tvinge poden til å ha rumpa full, for å si det sånn. Debatten om tøybleier er forøvrig avgjort her i huset for lengst, man har da bygget rede i lang tid. Det er mer den indre motivatoren for å holde på en god vane jeg tenker på. Dette greier jeg! Tøy 1 : Papir 0. Og fortsatt lykke til med vaskinga.

Stikkord:

Flotte damer

Jeg er heldig. Jeg har funnet en oase med flotte damer. Jeg er så heldig at jeg får lov å skravle med dem daglig, og jeg fikk ha dem på besøk i helga som var.

Vi er alle individer, og har alle vår helt egne historie og egne erfaringer. Vi har ulik kroppsfasong, hårfarge, ansiktstrekk, alder, navn, dialekter og skonummer. Jeg kjente ingen av disse flotte damene fra før av. Vi har bare en ting som har bragt oss sammen. Vi har alle et ekte og inngående forhold til begrepet ufrivillig barnløshet.

Vi er enda til i ulik fase av barnløsheten. For noen har den definitivt sluppet taket, og henger i med amminga og tøybleiene. Andre av oss ser mot en dato når det store skal skje. Noen regner dager til hormonstart og lever fortsatt i håpet om at det må gå denne gangen. Jeg ønsker så inderlig at det blir sånn.

Fordi vi er så forskjellige folk skulle man nesten tro at det ville være vanskelig å ha bare dette ene felles utgangspinktet for felles kommunikasjon, men det viser seg ikke å være slik. Vi har en god tone oss i mellom, alle heier på hverandre. Å bryte opp, om enn for å finne igjen hverandre digitalt ikke lenge etter virket det som flere enn meg forsøkte å hale ut. Jeg kjenner det presse på litt under øyelokkene; er mulig at alle disse flotte damene også heier på meg, at jeg får være med i varmen. Jeg er riktignok gravid og lettrørt, men jeg kjenner at det er ekte og godt dette fellessakpet.

Det sies at ønsket om barn er et egoistisk et. Alikevel har jeg sjelden møtt en gruppe mer empatiske mennesker. Kanskje er det slik at med motgang formes en og blir et mer reflektert menneske? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg er utrolig takknemmelig for sliter- og eks-slitervennene mine.

Jeg tror jeg kanskje skylder dere min mentale helse.

Stikkord:

3D UL med Løveungen

Jeg må poste litt her om opplevelsen av 3D-UL, for det var en fin en!

På tirsdag, 28 uker på vei, var jeg på 3D UL sammen med gubben for å smugkikke på Løveungen. Jeg var veldig gira på forhånd. Og det ble en veldig fin opplevelse.

Først lå Løveungen med handa foran ansiktet, så det var vanskelig å få gode bilder. Vi fleipet om at det var et sjenert barn. Vi visste jo at det var sjenert fra før, ungenville ikke vise seg fram på ordinær UL, så enn så lenge har den vært en "den".

Ultralydoperatøren kommenterte at en utfordring skulle han nok ta, han pleide å få det som han ville til slutt. Jeg og gubben holdt hverandre hardt i hendene, lykkelige men fortsatt nysgjerrige.

Så flyttet ungen armer og bein litt, og ansiktet kom godt til syne. Så utrolig skjønn en unge tenker jeg med tårer i øynene. Er selvsagt forelsket for livet nå. Forbøffende nok fant babyen det for godt å vise seg med et lite karatespark! Oppe ved ansiktet kom det plutselig en fot skytende. 

Da var det at UL-operatøren ante sin mulighet. Nå kunne veli ikke beinet være i veien for å se kjønnet. Han vrir rundt på apparatet, og der er det jammen en stor, rund pung. Løveungen er en gutt! Vi skal få en sønn. Det er alldeles fantastisk og utrolig rørende. Vi får en liten sønn i august.

Jeg vet mange mener at 3D UL er litt tull i grunnen. Men jeg er utrolig fornøyd med sniktittenvi fikk og bryr meg ikke det døyt; vel anvendte kroner. For dette var en opplevelse. Takk for at vi fikk lære bittelitt mer om sønnen som gjemmer seg der inne!







Stikkord:

Ufødt i mors mage og allerede en trussel mot menneskelivet

Mitt ufødte barn representerer en trussel mot menneskelivet. Jeg setter teen min i halsen når jeg leser dette. For jeg kjenner at den vesle babyen sparke meg fra innsida og står for meg som et bevis på håp og liv.

Det er Norges kristelige legeforening (NKLF) som har uttalt seg ( http://www.vl.no/samfunn/article122503.zrm ) og sier at kristne leger må få anledning til å nekte å utføre prøverørsbefruktning fordi "det handlar om å øydeleggje menneskeliv".  Jeg siterer direkte. Dette blir sterk kost.

Jeg antar de mener det er snakk om befruktede egg som ikke utvikler seg helt bra og dermed blir kasserte. Eller kanskje de eggene som ikke har helt den samme kvaliteten som gullegget; dette ene lysende håpet som settes inn igjen. Kanskje de til og med mener de eggene som kunne vært satt inn, men havner i fryseren til eventuelle søskenforsøk men dessverre ikke tåler opptiningen. Ikke vet jeg. Men jeg vet at ikke alle egg blir befruktet. Jeg vet at ikke alle befruktede egg blir barn. Det er naturlig.

Det jeg imidlertid vet er at jeg har blitt gravid ved hjelp av prøverørsbefruktning. Vi kunne ikke bli gravide ved egen hjelp. Vi ønsket oss barn, men på grunn av en sykdom jeg har (endometriose) trengte vi medisinsk hjelp for å få det etterlengtede barnet. Jeg kan ikke helt se problemet. Når du blir syk, går du ikke til legen?

Jeg har ikke satt karriæren først og ventet forbi "utgått-datoen" min. Vi har endatil fulgt (den relativt strenge, bare se til våre naboland) norske loven og har ikke handlet til oss egg, sæd eller leid en livmor. Vi har prøvd selv, latt tida gå og kjent fortvilelsen vokse mens vi har stått i kø. Vi har ikke gjort noe galt. Vi har bare ønsket oss barn, akkurat som så veldig mange andre par.

Jeg kan ikke helt forstå disse kristne legene. De må ha lite eller ikke noe empati. Kan de ha misforstått dette med nestekjærlighet eller har de glemt budskapet om uskyldsrene barn som Jesus ville skulle komme til seg? Eller er det "gå ut og befolk jorden" som ikke klinger godt i deres ører? Jeg er ikke kristen selv, og vil ikke si noe vondt om troen deres. Jeg mener budskapet i kristendommen generelt er veldig fint og og noe å respektere. Når det gjelder kriken er jeg mer reservert. La oss bare si det slik at jeg fortsatt ønsker å stå fram som en glad, åpen og inkluderende person og derfor nøyer meg med å si at noe der blir for tungt å svelge. Jeg skulle nesten ønske jeg fikk snakke med en av disse legene. Jeg ville ventet til etter fødselen og vise ham/henne at prøverørsbarn er akkurat som alle andre barn. At et barn er en velsignelse, uansett.

Jeg vet at for oss kommer i barnet til å starte en ny tidsregning. Før og etter baby. For meg vil aldri barnet kunne bli en trussel mot menneskelivet. For meg vil det være selve grunnen til menneskelivet.

Stikkord:

Sniktitt i uke 18

I går var endelig dagen kommet for en sniktitt.

Tidligere har jeg vært bekymra for at dette ikke skulle gå bra. Tror det henger sammen med hvor lang veien har vært for å komme hit. Men plutselig en kveld skjedde det noe som forandret alt. Det var kveld, og jeg skulle legge meg. Hadde spist for mye (noe som skjer ofte, og helt uventa -tror rett og slett det er litt plassmangel i magen om dagen) og hadde litt vondt i buken. Rullet meg over på sida, og da kjente jeg det som et bittelite jordskjelv inni der. Først en gang, så en gang til, og så en tredje gang. Så ble det stille. Oi! Det var babyen. Hundre prosent sikker. Etter det har jeg kjent den ordentlig en til kveld og ikke minst i går. Men med det var det gjort. Jeg var sikker på at dette går bra. Det er et barn inni der.

Vi reiste opp på Ullevål, kom dit i god tid og fikk buksert oss ned i nok en rød sofa for å vente. Det gikk ikke lenge før vi ble kalt inn til ei hyggelig jordmor som var veldig nøye med å fortelle oss at hun kom til å referere til den som "han", ikke fordi du visste eller så noe mer, men fordi det heter en baby.

Så fikk jeg kaldt klissete glidemiddel på magen og ultralydundersøkelsen kunne starte. Hun tok en rask oversikt for å forsikre seg om at det er en der inne, og så fant hun fram bildet av babyen. Nesten med en gang så vi en liten en som tok et ordentlig sparketak og dyttet meg i livmorveggen, og vet du hva? Jeg kjente det akkurat som en liten fisk som slår med sporen! Etterpå la den seg bedre til rette, men jeg kjente den en gang til mens den var ute med et ben og dyttet til meg. Helt fantastisk å se og enda mer utrolig å kjenne.

Sist vi var på ultralyd var i uke 7. Da var den vesle bare et lite rumpetroll på 1,4 cm. Men nå er den jo helt baby-formet med stort sett helt ferdige organer og har blitt ei lita dokke inni der. Alt jordmor hadde på sin sjekkliste var på stell. Hun måtte streve litt for å se alle hjertekamrene; veslen hadde lagt armen i veien, og lagde en skygge foran hjertet. Til slutt var hun fornøyd, hadde sett alle fire hjertekammer. Men ikke før jeg hadde rukket å lirt av meg noen halvbra multippel-kommentarer. Vanskelig å legge igjen geo-nerden i meg hjemme.

Vi vet imidlertid fortsatt ikke om det er en hun eller han. Tror den er en hemmelighetsfull baby. Men alt er på plass, og det er det aller viktigste. Vi skal nok få tid til å bli bedre kjent framover.

Her er et bilde:

 

Babyen ligger litt på sida med nesen opp, litt vendt vekk fra "kameraet".

Jeg vet at jeg er forelsket for livet i alle fall.

Stikkord:

Viljeserklæring

I disse dager med så mange tanker rundt livet... Man burde være forberedt, for sikkerhets skyld. Kanskje ramler flyet mitt ned (men høyst sannsynligvis ikke!) og da vet gubben hva han har å gjøre.

 

Viljeserklæring

Undertegnede Margis Aspargis, erklærer herved at dette er min siste vilje angående hva som skal skje etter min død.

Det er mitt ønske at mine organer fritt skal doneres bort dersom det skulle være behov for det. Mine levninger skal så kremeres og urnen settes i jord etter tradisjon av Åsatrufellesskapet Bifrost. Jeg ønsker å settes i uvigslet jord, i båt, slik at min reise videre skal få en god start.

På gravminnet vil jeg at det brukes nøytraler symboler, f. (født) og d. (død). Også dødsannonsen ønsker jeg skal være symbol-nøytral.

Jeg ønsker  at det holdes en hedensk seremoni i regi av Draupnir blotslag, Åsatrufellesskapet Bifrost. Seremonien ønsker jeg skal holdes ved et vann, sjø eller elv, og det skal brennes et stort bål som jeg ønsker mine kjære skal samles i ring rundt for en skål. Jeg ønsker at disse maktene spesielt omtales, da de har betydd mye for meg; Frigg, for sin styrke og kunnskap, Frøy og Frøya, for sin fruktbarhet og Skade, som symbol for slektene som har vært og ætten. Hvis noen kan spille tromme, vet jeg at det er noe jeg ville ha satt stor pris på. I tillegg ville jeg ha likt om noen ofret en penn for meg.

Etter at seremonien er avsluttet vil jeg at det skal holdes gilde på dertil egnet sted, hvor alle som ønsker det skal inviteres til etter-fest. Her skal det finnes nok av mat og drikke til at festen etter hvert kan bli både munter og høylytt, med mange hevede horn og gode historier.

 

Til år og fred,

Margis

Stikkord:

Svangerskapsundersøkelse (13+2)

I dag har jeg vært på den aller første svangerskapsundersøkelsen hos jordmor. Jeg har levert tisseglass, tatt blodprøve, fått målt blodtrykk og blodprosent samt fått med meg masse lesestoff. Ikke minst har jeg fått et fint grønt skjema som jeg skal bære på meg til enhver tid.

Det er jammen en fin ordning, at svangerskapskontrollen i Norge er gratis og at man får så bra oppfølging. Jordmor var utrolig hyggelig og proff.

Den viktigste delen for meg var da jeg fikk klatre opp på undersøkelsesbenken. JM fant fort ut hvor livmor var (noe jeg har lurt litt på, for å være ærlig) og fikk aller først inn min puls. Så flyttet hun litt på apparatet og nikket bekreftende. Hun hadde i alle fall funnet det hun var ute etter. Jeg hørte ingenting, men en liten justering, så hørte jeg dunkene; shwoo-shwoo-shwoo i dobbelt så fort tempo som det vi tidligere hadde hørt av min puls. Fantastisk! Det bor et lite vesen inni magen min, og det har det bra der! Plutselig hørte vi et dunk som var mye høyere enn de andre. -Der sparket den" smilte jordmor. Wow!

Etter at jeg hadde fått tørket den lille tåren i øyekroken og dratt opp buksa fortsatte vi praten. Jeg innrømmet at jeg har tenkt om dette at jeg er veldig heldig som får være gravid og at jeg må nyte det mens jeg kan. Det er liksom ikke så godt å tro at dette skal holde helt fram. Da satte jordmor øynene i meg og sa rolig. -Du er over den kritiske fasen, du må begynne å tro at dette skal gå bra nå." Det var utrolig godt å høre.

Ikke minst kan jeg snart glede meg på å kjenne liv. Det er ikke helt uvanlig at man kan begynne å kjenne det i perioden rundt uke 13, muligens et par uker senere om man er førstagangs, som meg. Jeg gleder meg!

Det eneste negative som undersøkelsen indikerte var at jeg kan ha en urinveisinfeksjon og dessuten lavt blodtrykk Riktignok har jeg sprunget ofte på do, men det har jeg bare tenkt var "en del av pakken". JM skulle ringe meg når UVI-prøvene var ferdige. Det med blodtrykket kunne jeg nok ha gjettet. Det skal visst ikke være helt normalt å måtte holde seg i veggene når man reiser seg raskt og det er litt lenge siden frokost. Men pyttsan, noe må man ofre. Dessuten er det vel et års tid til neste gang jeg kan ta meg et glass vin, så man får ta det man får;-)

Alt i alt veldig glad i dag!

En god latter forlenger...

En god latter forlenger som kjent livet. Men visste du også at en god latter hjelper livet på vei? Her er en morsom artikkel om latter og virkningen det hadde på kvinner i gang med prøverørsbehandling:

http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/276142

Nå hadde ikke jeg besøk av noen klovn ved insetting akkurat, men jeg drev jo og skrev ei bok. Skikkelig chick-lit, og drev til stadighet og fniste over hvor mye rart og komplett idiotisk hovedpersonene mine rotet seg bort i.

Ser man det! Så da er det "bare" å skrive ei bok neste gang man "sliter litt" med fertiliteten ;-) 

Stikkord:

Det er en innmari god grunn til at det har blitt litt stille

Jeg har faktisk funnet et emne jeg ikke har turt å blogge om. Det er noe lite, som slett ikke er lite, men veldig, veldig stort. Men i går skjedde det noe som gjør at jeg kanskje alikevel skal våge meg utpå og fortelle om det.

Jeg har vært på ultralyd. Inne i magen min bor det et bittelite vesen som er 14 mm langt og har et bankende hjerte.

 

Legen tok en liten foreberedende samtale med oss, det kunne jo hende det ikke fantes liv. Men med en gang jeg var oppe i stolen og bildet dukket opp på skjermen gikk det som et lyn gjennom meg. Det bittelille pulserende inni der, det måtte jo være hjertet!?! Og visst var det det. Det bor et sprell levende foster i magen.

Det var utrolig sterkt å se det, og jeg måtte tørke noen tårer. Gubben klemte godt til rundt hånda mi, det var like sterkt og merkelig magisk for oss begge.

Etter at man har sett bankende hjerte på ultralyd skal faren for at det skal gå galt med et svangerskap synke til godt under 5%, har hørt så lavt som 2. Det er godt å kjenne på den følelsen. Og nå er jeg ikke sliter lenger. Jeg kommer for alltid til å være forandret av erkjennelsen av at akkurat vi måtte leve med merkelappen "ufrivillig barnløs", men i disse dagene er jeg vitterlig eks-sliter og på vei til å klatre ut av den betegnelsen. Enda bedre, jeg er ei helt vanlig gravid jente.

Selvfølgelig er det masse utfordringer med å være gravid, men det kan jeg jammen koste på meg mer om i et annet innlegg. Enn så lenge vil jeg bare feire dette ene; jeg er gravid og det ser faktisk veldig bra ut. Jeg begynner å tro at vi skal få lov til å oppleve drømmen om å bli foreldre, og det er nydelig.

Stikkord:

Jeg har skrevet ei bok!

Etter at jeg tok utfordringa NoNoWriMo 2010 har jeg stort sett blitt observert draende rundt på en bærbar pc, som jeg til en hver tid har slått opp og klapret min endesløse ordstrøm på. Men ikke nå lenger. Den hadde nemlig en ende! I kveld har jeg skrevet ord nummer 50 000 og dermed fullført NaNoWriMo som VINNER!

 

Boka mi heter "Hvordan stjele en discokule -og andre polare overlevelsesteknikker" og den er selvsagt sabla god! Eller, det kan vel hende den har potensiale, om ikke annet. Det skal sannsynlighvis litt flikking til før jeg leverer den inn til manuskonkurranse, men siden man som kjent ikke skal ta sorgene på forskudd og ei heller la en anledning til en durabelig feiring gå til spille, så jubler jeg per i dag for nettopp dette ene:

Jeg har et dokument i min besittelse som er på mer enn 50 000 ord, og jeg har skrevet dem helt selv! Hurra meg!

 

Gode venner og støttespillere; tusen takk. Dere kommer til å bli glade for at jeg tok med klasse-hendelser som det med toastjærnet den natta, kriteriene for å splle triangel i orkester, ostetyver, pizzafeminister og ikke minst en hel masse mack-øl. Det kan også komme til å glede dere at jeg heretter lover å bli sosial igjen, nå når jeg ikke har ei bok å skylde på. Heretter er jeg JA-dama, nå også bedre kjent som hun lovende forfatterspiren, du vet ;-)

Stikkord:

Hva er det sprøeste du noen gang har gjort?

Jeg kan komme på utallige situasjoner hvor dømmekrafta mi (eller andres) må ha tatt seg ferie, eller rett og slitt tatt en pause, gått ut døre og sagt "morna, vi snakkes". Gjerne med fatale følger for mitt gode rykte, min plettfrie vandel, hårsveisen, tidligere helt hel hud og ubrukne ben med mer.

Dessuten kan jeg komme på utallige ganger der dømmekrafta har sagt "stopp en halv, er du sikker på at xxxx (fyll gjerne inn etter eget forgodtbefinnende) er spesielt smart? Hæ?" Og det er nettopp disse gangene jeg tenker på nå. Hvis jeg blir oppservert om dagen, rødmende over en PC mens jeg gliser fett og humrer for meg selv (Nei, jeg surfer ikke på porno, koffert er du sjøl!), så er det nettopp fordi jeg utbroderer en slik situasjon.

I skrivende stund er jeg neeesten på 20.000 ord, med litt arbeidsvilje bikker jeg det målet i dag! Min hovedkarakter har vært "shotglass" i drikkekonkurranse med tequila på et nachspiel, og jeg er ganske sikker på at hun kommer til å rote med fadderen sin temmelig snart. Tsk, tsk, tsk! En annen av hovedkarakterene mine har bygd seg en mini-hasj-plantasje inne i klesskapet på studenthybelen sin. Kremt! De har dessuten nakenbada i ei fontene.

Har du noen sprøe minner fra studietida? Noe helt feil, men usigelig morsomt, du har gjort i tenårene? Må det udødeliggjøres, så bare skriv en kommentar, og det havner kanskje i den fantastiske boka mi.

Digger NaNoWriMo som gir meg lov til å skrive en hel bok i løpet av november. Det er ren og skjær galskap, og jeg liker det!

Stikkord:

En gåte, ei helg og en advarsel om måneden som kommer

Vet dere hvorfor Margis ble så glad da hun møtte en liten gruppe barn i halloweenkostymer ute i kveld? Det er jo åpenbart! De var av samme sort. Jeg var minst like høy på sukker etter en vellykket kinoforestilling og hadde kledd seg ut som voksen, for anledningen. Men jeg lurte antageligvis ingen... Den eneste forskjellen på meg og barna, som gubben påpekte, var at jeg kan gjøre det hver dag. Jeg lo godt hele veien hjem.

 

Generelt er jeg fornøyd med helgas innsats. Jeg har snekkert med hedningevennene mine (ble riktig fint, og har fortsatt alle ti fingrene i behold), gjort rent i kåken og vært og sett Trolljegeren på kino. Kjøpte til og med billetter på sånn dobbeltsete for romantikkens skyld, slik at jeg kunne late som om jeg var redd og krype opp i armkroken. Jeg var litt skvetten, forresten, men ikke si det til noen! Trolljegerne hadde sikkert fortjent et eget blogginnlegg, når jeg tenker meg om, i stedet for et halvt avsnitt. Men jeg tror jeg dropper det; gå heller å se den, Jeg vil ikke ha noe spoiler-alert-stempel på bloggen min. Ikke på denne filmen i alle fall.

 

Det med vaskinga måtte nesten skje nå. I morgen er det 1. november, og med det starter en måned med forsømmelser på husholdningfronten; man skal da skrive ei hel bok i løpet av en måned, og da må eventuelle skitne kjøkkengulv komme i skyggen av et mesterverk under konstruksjon.  Sier det like godt her og nå; hvis jeg virker usedvanlig kjip utad og helt borte i min egen verden i måneden som kommer, så er det i det minste forbigående. Jeg lover å gjenoppta sosiale aktiviteter, blogg-skravling, kjøkkengulvvasking, gode spisevaner og personlig hygiene igjen i desember.

Stikkord:
Les mer i arkivet » Mars 2015 » Januar 2014 » September 2013

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits